Sosial uke

Hvis denne uken kan starte og slutte på en lørdag, ser det ut til å bli en særdeles sosial uke.

Lørdag dro jeg til Basel, og gikk ut med Sabrina og Gustav, hennes svenske kjæreste. De snakker engelsk seg imellom, som gjør det veldig behagelig for meg. Jeg var ute med henne og noen andre psykologistudenter på torsdag, og da måtte de hele tiden ta hensyn til meg hvis jeg skulle forstå noe. Enten snakke høy-tysk, eller engelsk. Folk er imidlertid ganske flinke til å skifte, og det byttet mellom sveitsertysk og høy-tysk kan til og med gå uten at de merker det selv.

Gustav og Sabrina er et veldig hyggelig par. Han er flymekaniker, og jobber utvendig med private luksusjets. Det er visst en stor andel svenske flymekanikere i Basel, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Hun studerer psykologi her i Zürich, og er i begynnelsen av studiene. Begge står snowboard.

Når jeg først er inne på språk, må jeg innrømme at jeg med vilje glemte å skifte over til norsk de gangene Sabrina ikke var der. Min forståelse av svensk har alltid vært litt skral, så det er mye lettere å snakke en enkel engelsk.

Idag er det presentasjon for veileder, og en annen jeg ikke vet hvem er. Jeg skal presentere det jeg jobbet med før jul. Det har allerede blitt utsatt litt, og ble utsatt en time idag. Jeg tror det skal gå bra, men det kommer til å føles litt pinlig å forklare de formelle metodene til han som har skrevet artiklene om det. Men det blir godt å endelig komme igang med oppgaven!

Så er det omvisning i Zürich, med Sabrina og en kollega av henne. Litt usikker på hvem som skulle vise hvem rundt, det stod i en tysk setning jeg ble jeg litt usikker på. Men jeg har sett en del, og har alltid med Lonely Planet. Den er alltid veldig populær blant sveitserne, og de blir alltid litt indignert over at den ikke nevner de og de tingene. Haha, jeg må kjøpe den norske en gang, og se om det er på samme måte.

Min tur til Grindelwald denne helgen ble utsatt grunnet dårlig vær, og erstattet med Basel. Men plutselig skal Ulrich (en av psykologistudentene) og Sabrina dit i slutten av uka, og spør meg om jeg vil bli med. Ulrich har til og med et hus der! Det passer perfekt, og jeg gleder meg til endelig å se alpene.

En klassisk renessanse

Oppholdet i Zürich har så langt vært en klassisk musikk-renessanse for min del. Hver dag starter med Bach, Beethoven og Chopin på klaveret, og det er ofte konserter på kveldene. I tillegg tilbyr Spotify en stor mengde klassisk musikk, bare et tasteklikk og en nettforbindelse unna.

Jeg har vært i operaen. De har veldig billige billetter for studenter, som man får om det er noen ledige seter rett før forestilling. Jeg fikk billett til Wagners Tristan und Isolde for bare 120 NOK. Det er bra! For den prisen havnet jeg midt i en loge, helt på kanten ved scenen. Derfra var lyden kjempebra, men jeg fikk ikke alltid med meg hva som skjedde på scenen. Dette var imidlertid en ganske enkel scenografi, så det gjorde ikke noe. Egentlig helt etter min smak; ingenting som kommer i veien for musikken. Neste uke setter de opp Flaggermusen, og jeg har tenkt meg på den også.

I går var jeg i Tonhalle, der symfoniorkesteret spiller. Der var Schumanns cellokonsert i a-moll med Steven Isserlis på programmet. Jeg må innrømme at jeg var litt for trøtt til å få den store opplevelsen ut av det. Faktisk ble jeg ganske overrasket da folk begynte å klappe, siden jeg ikke hadde hørt noen pauser. Da har man ikke fulgt så godt med. Wikipedia kunne imidlertid informere meg om at satsene gikk i ett, fordi Schumann ikke kunne fordra applaus mellom dem. Så det var ikke så ille likevel.

Etter pause og kaffe våknet jeg til, og kunne nyte en symfoni av Mendelssohn. Det er jo vakker musikk, om enn ikke så veldig gripende. Jeg kunne ikke la være å tenke at Mendelssohn egentlig passer veldig bra til en bank-by som Zürich.

Jeg har også besøkt en jazz-bar, med det noe tvilsomme navnet Casa Bar. Stedet var imidlertid veldig fint, med god stemning. Røykeloven er vedtatt i Zürich, men enda ikke tredd i kraft. Og på slike steder hører det nesten hjemme. Casa Bar har ofte levende musikk, og blir nok snart besøkt igjen.

Imorgen er det spådd mye regn, men det passer bra med at det om kvelden er en lærerkonsert på konservatoriet. Mer musikk!

Et sted å bo

Visninger er som stevnemøter. Man tenker gjennom hva man har på seg, og hvilke sider av seg selv man ønsker å presentere. Noen ser etter en kul ny venn i det superkule kollektivet, mens andre bare ser etter en anstendig fyr som er stille, renslig og betaler. Kanskje jeg tar på meg en skjorte og vesten, eller kanskje en t-skjorte med trykk.

Uten videre sammenligning, og uten å strekke analogien: Det er vanskelig å finne et sted å bo i Zürich. Mange har ønsket meg lykke til, etter å ha beklaget seg over forholdene. Marco på kjøkkenet laget en plan med meg. En plan b. Plan b var å bo i Winterthur, og ta toget inn til Zürich.

Jeg har vært på mange visninger. Og har skrevet et utall eposter. Den for meg påtatte høfligheten har plaget meg, men jeg begynner å bli vant til det. Alle er høflige. Og egentlig liker jeg det. Jeg ønsker jo alle jeg møter en god dag, jeg må bare venne meg til å si det til dem.

På noen visninger snakket jeg engelsk, på andre snakket jeg tysk. På distriktskontoret, hvor jeg fikk oppholdstillatelse, snakket jenta bak skjermen konsekvent tysk til meg, mens jeg svarte på engelsk. Jeg ville være helt sikker på at jeg ikke sa noe feil. Ingen av oss tenkte over det.

Noen av visningene har vært fine. Jeg møtte to veldig søte sveitsere som bodde ved Irchel, et kvarter med trikk fra skolen. Der passet jeg inn, og ble tilbudt rommet. Jeg mente imidlertid det ble for dyrt for den beliggenheten. Plaget av å avslå et så hyggelig tilbud måtte jeg forklare dem det på telefonen. Typisk på engelsk.

En annen grunn til at jeg takket nei, var at jeg hadde sett et veldig fint rom tidligere den dagen. Jeg ville ikke gi slipp på den lille muligheten for at jeg skulle få akkurat det rommet. Det var hos en arkitekt, en eldre mann med stort, hvitt hår. Typisk ingen t-skjorte med trykk.

Han hadde et ledig rom i leiligheten sin, 900 meter fra operaen, og 300 meter fra sjøen. To kilometer til skolen. Jeg viste meg fra min mest skikkelige side, og da jeg så et piano i stua spurte jeg ham om han spiller. Nei, men den bortreiste datteren hans, hvis rom jeg ser på, gjorde det. Og du? Bare klassisk, svarer jeg. Perfekt.

Men han var mest ute etter å leie ut hele etasjen...

Jeg har vært mange steder i Zürich, og jeg har sett de dårligste områdene, rundt Langstrasse. Her finner man strippebulene, og boblejakkene. Men det er fremdeles Zürich, og antagelig ganske så trygt.

De ledige rommene flyttet seg på kartet. De beveget seg lenger utover, forbi Irchel. Og andre samlet seg rundt Langstrasse. Jeg begynte å angre at jeg takket nei til de søte sveitserne. En jeg snakket med på en visning i Bülachhof sa han hadde vært på jakt etter et nytt sted i flere måneder. Nå bodde han nesten ute ved flyplassen. Jeg angret...

Noen dager starter bedre enn andre. Idag morges ble jeg vekket av at telefonen ringte. Sveitsisk nummer. Jeg renset stemmen. Arkitekt Herr Olivier de Perrot spurte om jeg fremdeles var interessert i rommet. Og han skulle undersøke med naboene om pianospill. Så lenge det ikke er noen nybegynner, skal det nok gå greit, mente han. Han skal rydde rommet, og ringe meg imorgen. I slutten av uka flytter jeg inn, til Zollikerstrasse 23.

Jeg fikk drømmerommet, på den andre visningen jeg var på.