Småprat, tango og Chopin uten eleganse

På mandag var den egentlige tangolæreren tilbake fra Argentina, og erstattet de noe fomlete studentene som hadde ledet timene til da. Undervisningen ble rett og slett mye bedre!

Tango handler om å lede, og å bli ledet. Mandagens øvelse var å bli ledet i blinde, og så prøve å forutse trinnene ut fra partnerens bevegelser. Det var faktisk veldig vanskelig! Forestill deg at partneren har en fot bak den andre. Hvordan kjenner man da forskjell på et helt steg frem, eller om partneren bare samler føttene?

Morsomt hvordan det fungerte utmerket med noen, mens det ble konstant kaos med andre.

Småpraten lider selvfølgelig under slike krevende operasjoner. En serbisk jente spurte rett etter vi hadde begynt om jeg studerte matematikk. Vanligvis ville jeg synes en slik formodning om et respektabelt studium var hyggelig, men ikke på dansegulvet. Heldigvis gjorde hun det godt igjen med å anta jeg var fra den italienske delen av Sveits. Da jeg sa jeg var fra Norge, påpekte hun megetsigende at jeg var langt hjemmefra. Javel, sa jeg, og konsentrerte meg om å føle de små indikasjonene på hvor hun ledet meg.

I går var jeg på konsert i det som tilsvarer Rådsalen på Gløs. Uten sammenligning forøvrig, salen på ETH er i en annen klasse.

Det var en konsert med en ungarsk pianist, Gergely Bogányi, som blant annet spilte transkripsjoner av Liszt, og småstykker av Chopin. Mye var bra, og det var hele tiden veldig syngende. Høydepunktet i Isoldes Liebestod ble litt amputert, men jeg sammenligner med originalversjonen. Ingen anelse om det er mulig å få samme effekt på piano. Ellers fungerte stykket veldig bra, og var særdeles følsomt spilt.

Så til Chopin, som jeg kjenner mye bedre. Fra første tone i g-moll balladen visste jeg at jeg ikke likte tolkningen. Den første g'en formelig gjallet gjennom rommet. Og slik fortsatte det. For min smak en altfor oppstykket, impulsiv, bråkete og rotete tolkning. Storheten i stykket, og den fortellende stemningen, ofte litt redd og famlende, ble rett og slett borte. Jeg savner Michelangeli (som jeg ikke kunne få tak i da jeg kom hjem etterpå)!

Så fulgte noen noktyrner, som var veldig følsomt spilt. Litt for fritt etter min smak, men jeg likte det. Den frie spillestilen passet bedre her. Rubinstein lar det flyte mye bedre, men selv med den sammenligningen klarte Gergely seg veldig bra.

Etter dette fulgte to imprompti, blant annet ett jeg har spilt selv. Det er det dårligste stykket av Chopin jeg har kommet over, og jeg likte det ikke denne gangen heller. Så, tilfeldigvis, følger de to eneste valsene av Chopin jeg har spilt. I et forrykende tempo, totalt uten kontroll og eleganse. Jeg fikk noen nye idéer av det, for han var hele tiden ganske oppfinnsom. Men uten eleganse faller stykkene litt sammen. Lipatti blir min favoritt for valsene.

Jaja, det høres ut som jeg hadde en forferdelig kveld. Tvert imot! Det er fullt mulig å nyte musikken, selv om man ikke liker den fra et kunstnerisk ståsted.