16. mai var det en veldig bra fest hos Ulla, en norsk sanger som studerer i Zürich. Asbjørn hadde tatt med akevitt og et fenalår fra Norge, og gjorde med det et allerede stort koldtbord komplett. Jeg tror ikke de er så vant til fenalår her, for jeg fikk mange rare blikk da jeg gikk gjennom Zürich med det som ser ut som en klubbe fra oldtiden...
Da festen nærmer seg slutten, bestemmer Asbjørn og jeg oss for at vi skal gå hjemover, og stoppe på hver bar vi finner som er åpen. Klokken er nærmere seks, så det kan bli en utfordring i Zürich. Vi labber hjemover, og treffer på en gruppe ungdommer. På spørsmål om hvor man finner noe å drikke, spør de om vi skal bli med dem på en bensinstasjon i nærheten. Det er ikke noe for oss, tenker vi. Vi skal i det minste ha en bar, litt klasse krever vi! Lite ante vi om at bensinstasjonen nok var mange klasser over det vi skulle finne...
Vi beveger oss mot Langstrasse, som er beryktet på godt og ondt for sitt natteliv, og det som i andre land som oftest hører med av onder. Langstrasse er lang, og da vi har gått litt, praier vi en drosje. Han kjører oss til et sted som er åpent, 500 meter lenger frem. Der finner vi to barer, og en haug med mennesker. Rett ved er Longstreet bar, som jeg kjenner, og som er veldig hyggelig. Den er stengt.
Asbjørn kommer i snakk med en gruppe, som orienterer oss om tilbudene. Det ene stedet er billig, det andre finere. Hvis man vil "get fucked up", går man på Express, siden det er billigere der. Ellers går man på det andre stedet. Hun har en eller annen grunn til å gå på det hyggelige stedet, jeg husker ikke helt hva. Vi er tørste, og går på Express.
Express er det verste hølet jeg noensinne har sett, og hinsides noe jeg kunne forestille meg fantes i Zürich. Klientellet består av prostituerte, og menn som sløvt vugger frem og tilbake. Vi finner en plass ved baren, og får oss to øl. Jeg tar en tur på do. Bartenderen, som i omgivelsene ser ut som en engel, tar tak i meg, og gir tegn til at jeg må holde godt på vesken. Mulig hun skjønner vi egentlig ikke hører hjemme her...
Som nordmenn kan man ikke gå fra en øl før den er tom. Asbjørn finner en eller annen interessant samtale, mens jeg betrakter klientellet. Inn gjennom døren kommer den ene mannen etter den andre ravende. De stopper opp rett innenfor, og begynner å vugge sløvt fra side til side mens de ser seg rundt. Vi drikker opp, og går ut. På tide å teste det andre stedet.
Dette stedet er bedre. Ikke så veldig fullt, og med hva jeg tror er mer normale folk. To øl. Asbjørn prøver å snakke med noen, og jeg ser meg rundt. Etter å ha skjønt at alt her inne også er til salgs, begynner jeg å se på en skjerm på veggen. Den viser et akvarium. Ganske pent.
Plutselig kjenner jeg det dunke svakt i baken. Jeg snur meg, og en jente står og slenger vesken sin sløvt på meg. Min naivitet har begynt å forsvinne, og jeg skjønner ganske raskt tegninga. Etter en tydelig avvisning snur jeg meg tilbake for å studere akvariet.
Vi drikker opp, og labber videre. Etter å ha kommet til mer anstendige strøk, med tilsvarende mindre åpne plasser, tar vi en drosje hjem. På veien ser jeg at de første trikkene allerede har begynt å gå.
Neste dag opplever jeg spennet i Sveits. Vi drar til Thun, et skatteparadis rett sør for Bern. Målet er en kosedyrutstilling i et slott.
I sentrum ligger et eventyrslott, som tatt rett ut av Askepott. Vi går dit. Utstillingen der er stengt, men det er prøve for en konsert samme kveld, og vi går inn så langt vi kommer. En kvartett spiller kammermusikk, jeg tror av Brahms, og det passer perfekt til slottet. Vakre mennesker går lavmælt rundt mens musikerne spiller. Senere fant vi ut at det var feil sted, og at kosedyrene var i et annet, men like fantastisk slott.
Etter å ha bommet på kosedyrutstillingen, går vi mot innsjøen. Uten å vite om den, støter vi på en vakker park, hvor nok et eventyrslott ser majestetisk over mot fjellene på andre siden. Et plutselig regnskyll tvinger oss til å søke ly i restauranten i første etasje av slottet. Den viser seg etterpå å være i Michelin-guiden, dog uten stjerner. Vi spiser dessert mens vi tørker.
Utenfor ser man det lyne i alpene, og tordenen runger over innsjøen. Inne spilles avslappet musikk, og rundt oss snakkes det lavmælt på fransk, engelsk og sveitsertysk. En vakker dame ler behersket, mens nye, delikate retter hele tiden bæres inn. En kelner kommer, og spør oss hva herskapet ønsker. Jeg ber om dessertmenyen. Stående med den i hånden forteller han oss at ja, han vil straks gi oss dessertmenyen. Så overleverer han menyen.
Sittende i denne stemningen, i et slott med en virkelig fantastisk utsikt, er natten før rett og slett uvirkelig... Og jeg liker ikke tanken på at jeg om noen få uker skal forlate Sveits!
tirsdag 19. mai 2009
fredag 24. april 2009
Tango, regneark og tidsreiser
Jeg har fortsatt å danse tango, og gjør sakte fremskritt. Læreren sa jeg hadde god teknikk, men var likevel ikke helt fornøyd. "Det må være som et hav mellom dere", sa han. "Det må flyte mer?", spurte jeg etter et kort, mentalt oppslag i hva havet symboliserer. "Nei, som et hav. Det kan ikke forklares bedre.", var svaret.
En annen gang ba han meg danse forran klassen, og mente etterpå jeg danset som et regneark. Han kunne se hvordan jeg kalkulerte neste bevegelse, og satte trinnene sammen til en sekvens. Da jeg innrømmet jeg var informatiker, lyste han triumferende opp og lo. "Jeg visste det!".
I en tango-time noen uker tilbake fikk jeg en veldig god danseopplevelse. Jeg tror jenta ledet, og musikken var en rolig Sinatra-sang. Plutselig merket jeg at jeg oppnådde en transcendental tilstand, hvor dansen og musikken ble ett. Sangen tok meg tilbake i tid, og jeg fikk en følelse av å være i Acapulco eller Casablanca. Nydelig.
En tilsvarende opplevelse hadde jeg på barberer Robert sin herresalong. Han er en eldre, hvithåret mann som kjører gammel stil. Butikken har et antikvariatisk kassaapparat, som sammen med telefonen kunne passet inn i en film noir. Og ingenting bryter stilen. Jeg satt og ble barbert på gammelt vis, og stirret opp på en gammel klokke som hang på veggen. Da reiste jeg igjen i tiden, og følte meg som Robert Mitchum som venter på Jane Greer i filmen Out of the Past. En totalt avslappet fortryllelse!
Idag prøvde jeg ballett. Det var helt motsatt. Her var det ingen krav om å improvisere flytende bevegelser. Her ble det ropt opp en posisjon, og man gikk i posisjonen. Stillingene var tilsynelatende helt uavhengige av hverandre, som et endelig sett med atomiske operasjoner. Man kom mellom dem ved å ta en andregrads interpolasjon.
Litt pinlig var det at jeg var den eneste som ikke forsto sveitsertysk, og da læreren fant det ut gikk resten av timen på engelsk. Og delvis fransk, som tydeligvis er standard i ballett. Timen var god trening for balansen, og som tøying av bena. Og jeg trenger forbedring på begge områdene.
Jeg har oppdaget et kult utested her i Zürich (takk til Eivind!), og har flere på listen over steder som skal besøkes. Et av dem heter Acapulco, og jeg kan ikke annet enn å si jeg har store forventninger!
En annen gang ba han meg danse forran klassen, og mente etterpå jeg danset som et regneark. Han kunne se hvordan jeg kalkulerte neste bevegelse, og satte trinnene sammen til en sekvens. Da jeg innrømmet jeg var informatiker, lyste han triumferende opp og lo. "Jeg visste det!".
I en tango-time noen uker tilbake fikk jeg en veldig god danseopplevelse. Jeg tror jenta ledet, og musikken var en rolig Sinatra-sang. Plutselig merket jeg at jeg oppnådde en transcendental tilstand, hvor dansen og musikken ble ett. Sangen tok meg tilbake i tid, og jeg fikk en følelse av å være i Acapulco eller Casablanca. Nydelig.
En tilsvarende opplevelse hadde jeg på barberer Robert sin herresalong. Han er en eldre, hvithåret mann som kjører gammel stil. Butikken har et antikvariatisk kassaapparat, som sammen med telefonen kunne passet inn i en film noir. Og ingenting bryter stilen. Jeg satt og ble barbert på gammelt vis, og stirret opp på en gammel klokke som hang på veggen. Da reiste jeg igjen i tiden, og følte meg som Robert Mitchum som venter på Jane Greer i filmen Out of the Past. En totalt avslappet fortryllelse!
Idag prøvde jeg ballett. Det var helt motsatt. Her var det ingen krav om å improvisere flytende bevegelser. Her ble det ropt opp en posisjon, og man gikk i posisjonen. Stillingene var tilsynelatende helt uavhengige av hverandre, som et endelig sett med atomiske operasjoner. Man kom mellom dem ved å ta en andregrads interpolasjon.
Litt pinlig var det at jeg var den eneste som ikke forsto sveitsertysk, og da læreren fant det ut gikk resten av timen på engelsk. Og delvis fransk, som tydeligvis er standard i ballett. Timen var god trening for balansen, og som tøying av bena. Og jeg trenger forbedring på begge områdene.
Jeg har oppdaget et kult utested her i Zürich (takk til Eivind!), og har flere på listen over steder som skal besøkes. Et av dem heter Acapulco, og jeg kan ikke annet enn å si jeg har store forventninger!
søndag 12. april 2009
Badminton og tilhørighet
Hver onsdag spiller jeg badminton med Sabrina. Det er faktisk veldig gøy, og etterhvert som jeg blir bedre øker min respekt og begeistring for sporten. Morsomt er det også at siden hun er bedre enn meg, behøver jeg ikke å holde tilbake. Konkurranseinstinktet får fritt spillerom!
Sist gang delte vi bane med to sveitsere, som etterhvert foreslo at vi spilte double. Selv om de var veldig nøye på å følge alle reglene, og ikke tillot et mer pragmatisk regelsett, viste det seg raskt at de ikke var så veldig gode. Dette kombinerte de med en veldig høflig spillestil, hvor hovedmålet syntes å være å holde ballen i luften.
Jaja, tenker jeg, jeg får spille litt slemt og kynisk, så vekker jeg nok konkuranseinstinktet deres. Og dermed begynner jeg å straffe dårlige server, og smashe når muligheten byr seg, slik jeg håper de skal gjøre. Det viser seg imidlertid fånyttes; deres konkurranseinstinkt er begravd bak en kombinasjon av sveitsisk og feminin høflighet.
Etterpå rusler jeg tilbake til ETH, og en følelse av tilhørighet slår rot. Jeg liker virkelig Zürich, og jeg begynner å forstå hvorfor. Dette er en by som er rolig som Trondheim, på størrelse med Oslo, og med et kulturtilbud til en storby (jeg vil tippe København). Her kan jeg høre verdenstjerner som Thomas Hampson synge opera flere ganger i uken! Her møtes fastlands-EU's tre største land i en smeltedigel av kulturer, som likevel beholder et søtt, sveitsisk særpreg. Noen timer unna finner uovertruffen natur, og en dagstur med toget kan bringe meg til de fleste land i Europa. Jeg synes det er rart å tenke at jeg ikke skal bo her for alltid. At jeg etter all sannsynlighet kommer til å ende opp i Oslo. Konklusjonen er at jeg igjen søker jobb i Zürich...
Sist gang delte vi bane med to sveitsere, som etterhvert foreslo at vi spilte double. Selv om de var veldig nøye på å følge alle reglene, og ikke tillot et mer pragmatisk regelsett, viste det seg raskt at de ikke var så veldig gode. Dette kombinerte de med en veldig høflig spillestil, hvor hovedmålet syntes å være å holde ballen i luften.
Jaja, tenker jeg, jeg får spille litt slemt og kynisk, så vekker jeg nok konkuranseinstinktet deres. Og dermed begynner jeg å straffe dårlige server, og smashe når muligheten byr seg, slik jeg håper de skal gjøre. Det viser seg imidlertid fånyttes; deres konkurranseinstinkt er begravd bak en kombinasjon av sveitsisk og feminin høflighet.
Etterpå rusler jeg tilbake til ETH, og en følelse av tilhørighet slår rot. Jeg liker virkelig Zürich, og jeg begynner å forstå hvorfor. Dette er en by som er rolig som Trondheim, på størrelse med Oslo, og med et kulturtilbud til en storby (jeg vil tippe København). Her kan jeg høre verdenstjerner som Thomas Hampson synge opera flere ganger i uken! Her møtes fastlands-EU's tre største land i en smeltedigel av kulturer, som likevel beholder et søtt, sveitsisk særpreg. Noen timer unna finner uovertruffen natur, og en dagstur med toget kan bringe meg til de fleste land i Europa. Jeg synes det er rart å tenke at jeg ikke skal bo her for alltid. At jeg etter all sannsynlighet kommer til å ende opp i Oslo. Konklusjonen er at jeg igjen søker jobb i Zürich...
lørdag 4. april 2009
Beretninger fra en jobbsøker
Ah. Blomsterlukt, fuglesang og behagelig sol gjennom et tynt skydekke. Våren har kommet til Zürich!
Jeg sitter på balkongen. Olivier er ikke hjemme, så jeg bruker leiligheten nesten som den var min. Her sitter jeg, ser på blomstene i hagen, og venter. Venter på at en drosje skal komme fra flyplassen med bagasjen min.
Flyet fra Torp var veldig forsinket grunnet tett tåke, og jeg rakk akkurat Zürich-flyet ved å spurte fra gate til gate. Det klarte ikke bagasjen min. Når drosjen kommer skal jeg gå og kjøpe en flaske billig Riesling fra området. Vin er det eneste som mangler akkurat nå. Da er livet ganske godt!
Våren kom mens jeg var i Oslo, på jobbintervju hos BBS og Telenor.
Hos BBS var det en full dag med tester, for min del fra åtte om morgenen til syv på kvelden. Det var personlighetstester, gruppeoppgaver, case og intervjuer. Noe minnet som Eksperter i Team, men alt var veldig profesjonelt utført. Det eneste som manglet var faglige spørsmål. Men jeg antar de har vurdert meg faglig ut fra det første intervjuet, og nå bare er interessert i den kandidaten som passer best personlig. Det var fem stykker som konkurrerte om én trainee-stilling, og jeg får svar uken etter påske.
Hos Telenor hadde jeg søkt en sommerjobb, men de var vel så interessert i at jeg søkte på en fast jobb. Så intervjuet der handlet om begge mulighetene. De spurte masse faglige spørsmål, blant annet om hva jeg gjorde i Under Dusken. Og de fortalte interessante ting om Telenor. Sammen med praktbygget deres på Fornebu ble jeg veldig imponert!
På slutten av intervjuet ba de om to minutters timeout, og gikk ut av rommet. Da de kom tilbake tilbød de meg sommerjobb på stedet. Det takket jeg ja til. Videre håper de å tilby meg fast jobb, men det er en større prosess. Endelig svar på den får jeg også litt etter påske. En fast stilling vil i så fall være istedet for sommerjobben.
Så uansett hva som skjer, blir det en sommer på Fornebu. Om jeg pendler inn fra Tønsberg, eller finner et billig sted i Oslo, har jeg enda ikke bestemt. Jeg har jo god tid. Det deilige er at sommeren er sikret!
Jeg sitter på balkongen. Olivier er ikke hjemme, så jeg bruker leiligheten nesten som den var min. Her sitter jeg, ser på blomstene i hagen, og venter. Venter på at en drosje skal komme fra flyplassen med bagasjen min.
Flyet fra Torp var veldig forsinket grunnet tett tåke, og jeg rakk akkurat Zürich-flyet ved å spurte fra gate til gate. Det klarte ikke bagasjen min. Når drosjen kommer skal jeg gå og kjøpe en flaske billig Riesling fra området. Vin er det eneste som mangler akkurat nå. Da er livet ganske godt!
Våren kom mens jeg var i Oslo, på jobbintervju hos BBS og Telenor.
Hos BBS var det en full dag med tester, for min del fra åtte om morgenen til syv på kvelden. Det var personlighetstester, gruppeoppgaver, case og intervjuer. Noe minnet som Eksperter i Team, men alt var veldig profesjonelt utført. Det eneste som manglet var faglige spørsmål. Men jeg antar de har vurdert meg faglig ut fra det første intervjuet, og nå bare er interessert i den kandidaten som passer best personlig. Det var fem stykker som konkurrerte om én trainee-stilling, og jeg får svar uken etter påske.
Hos Telenor hadde jeg søkt en sommerjobb, men de var vel så interessert i at jeg søkte på en fast jobb. Så intervjuet der handlet om begge mulighetene. De spurte masse faglige spørsmål, blant annet om hva jeg gjorde i Under Dusken. Og de fortalte interessante ting om Telenor. Sammen med praktbygget deres på Fornebu ble jeg veldig imponert!
På slutten av intervjuet ba de om to minutters timeout, og gikk ut av rommet. Da de kom tilbake tilbød de meg sommerjobb på stedet. Det takket jeg ja til. Videre håper de å tilby meg fast jobb, men det er en større prosess. Endelig svar på den får jeg også litt etter påske. En fast stilling vil i så fall være istedet for sommerjobben.
Så uansett hva som skjer, blir det en sommer på Fornebu. Om jeg pendler inn fra Tønsberg, eller finner et billig sted i Oslo, har jeg enda ikke bestemt. Jeg har jo god tid. Det deilige er at sommeren er sikret!
onsdag 4. mars 2009
Småprat, tango og Chopin uten eleganse
På mandag var den egentlige tangolæreren tilbake fra Argentina, og erstattet de noe fomlete studentene som hadde ledet timene til da. Undervisningen ble rett og slett mye bedre!
Tango handler om å lede, og å bli ledet. Mandagens øvelse var å bli ledet i blinde, og så prøve å forutse trinnene ut fra partnerens bevegelser. Det var faktisk veldig vanskelig! Forestill deg at partneren har en fot bak den andre. Hvordan kjenner man da forskjell på et helt steg frem, eller om partneren bare samler føttene?
Morsomt hvordan det fungerte utmerket med noen, mens det ble konstant kaos med andre.
Småpraten lider selvfølgelig under slike krevende operasjoner. En serbisk jente spurte rett etter vi hadde begynt om jeg studerte matematikk. Vanligvis ville jeg synes en slik formodning om et respektabelt studium var hyggelig, men ikke på dansegulvet. Heldigvis gjorde hun det godt igjen med å anta jeg var fra den italienske delen av Sveits. Da jeg sa jeg var fra Norge, påpekte hun megetsigende at jeg var langt hjemmefra. Javel, sa jeg, og konsentrerte meg om å føle de små indikasjonene på hvor hun ledet meg.
I går var jeg på konsert i det som tilsvarer Rådsalen på Gløs. Uten sammenligning forøvrig, salen på ETH er i en annen klasse.
Det var en konsert med en ungarsk pianist, Gergely Bogányi, som blant annet spilte transkripsjoner av Liszt, og småstykker av Chopin. Mye var bra, og det var hele tiden veldig syngende. Høydepunktet i Isoldes Liebestod ble litt amputert, men jeg sammenligner med originalversjonen. Ingen anelse om det er mulig å få samme effekt på piano. Ellers fungerte stykket veldig bra, og var særdeles følsomt spilt.
Så til Chopin, som jeg kjenner mye bedre. Fra første tone i g-moll balladen visste jeg at jeg ikke likte tolkningen. Den første g'en formelig gjallet gjennom rommet. Og slik fortsatte det. For min smak en altfor oppstykket, impulsiv, bråkete og rotete tolkning. Storheten i stykket, og den fortellende stemningen, ofte litt redd og famlende, ble rett og slett borte. Jeg savner Michelangeli (som jeg ikke kunne få tak i da jeg kom hjem etterpå)!
Så fulgte noen noktyrner, som var veldig følsomt spilt. Litt for fritt etter min smak, men jeg likte det. Den frie spillestilen passet bedre her. Rubinstein lar det flyte mye bedre, men selv med den sammenligningen klarte Gergely seg veldig bra.
Etter dette fulgte to imprompti, blant annet ett jeg har spilt selv. Det er det dårligste stykket av Chopin jeg har kommet over, og jeg likte det ikke denne gangen heller. Så, tilfeldigvis, følger de to eneste valsene av Chopin jeg har spilt. I et forrykende tempo, totalt uten kontroll og eleganse. Jeg fikk noen nye idéer av det, for han var hele tiden ganske oppfinnsom. Men uten eleganse faller stykkene litt sammen. Lipatti blir min favoritt for valsene.
Jaja, det høres ut som jeg hadde en forferdelig kveld. Tvert imot! Det er fullt mulig å nyte musikken, selv om man ikke liker den fra et kunstnerisk ståsted.
Tango handler om å lede, og å bli ledet. Mandagens øvelse var å bli ledet i blinde, og så prøve å forutse trinnene ut fra partnerens bevegelser. Det var faktisk veldig vanskelig! Forestill deg at partneren har en fot bak den andre. Hvordan kjenner man da forskjell på et helt steg frem, eller om partneren bare samler føttene?
Morsomt hvordan det fungerte utmerket med noen, mens det ble konstant kaos med andre.
Småpraten lider selvfølgelig under slike krevende operasjoner. En serbisk jente spurte rett etter vi hadde begynt om jeg studerte matematikk. Vanligvis ville jeg synes en slik formodning om et respektabelt studium var hyggelig, men ikke på dansegulvet. Heldigvis gjorde hun det godt igjen med å anta jeg var fra den italienske delen av Sveits. Da jeg sa jeg var fra Norge, påpekte hun megetsigende at jeg var langt hjemmefra. Javel, sa jeg, og konsentrerte meg om å føle de små indikasjonene på hvor hun ledet meg.
I går var jeg på konsert i det som tilsvarer Rådsalen på Gløs. Uten sammenligning forøvrig, salen på ETH er i en annen klasse.
Det var en konsert med en ungarsk pianist, Gergely Bogányi, som blant annet spilte transkripsjoner av Liszt, og småstykker av Chopin. Mye var bra, og det var hele tiden veldig syngende. Høydepunktet i Isoldes Liebestod ble litt amputert, men jeg sammenligner med originalversjonen. Ingen anelse om det er mulig å få samme effekt på piano. Ellers fungerte stykket veldig bra, og var særdeles følsomt spilt.
Så til Chopin, som jeg kjenner mye bedre. Fra første tone i g-moll balladen visste jeg at jeg ikke likte tolkningen. Den første g'en formelig gjallet gjennom rommet. Og slik fortsatte det. For min smak en altfor oppstykket, impulsiv, bråkete og rotete tolkning. Storheten i stykket, og den fortellende stemningen, ofte litt redd og famlende, ble rett og slett borte. Jeg savner Michelangeli (som jeg ikke kunne få tak i da jeg kom hjem etterpå)!
Så fulgte noen noktyrner, som var veldig følsomt spilt. Litt for fritt etter min smak, men jeg likte det. Den frie spillestilen passet bedre her. Rubinstein lar det flyte mye bedre, men selv med den sammenligningen klarte Gergely seg veldig bra.
Etter dette fulgte to imprompti, blant annet ett jeg har spilt selv. Det er det dårligste stykket av Chopin jeg har kommet over, og jeg likte det ikke denne gangen heller. Så, tilfeldigvis, følger de to eneste valsene av Chopin jeg har spilt. I et forrykende tempo, totalt uten kontroll og eleganse. Jeg fikk noen nye idéer av det, for han var hele tiden ganske oppfinnsom. Men uten eleganse faller stykkene litt sammen. Lipatti blir min favoritt for valsene.
Jaja, det høres ut som jeg hadde en forferdelig kveld. Tvert imot! Det er fullt mulig å nyte musikken, selv om man ikke liker den fra et kunstnerisk ståsted.
tirsdag 24. februar 2009
Lyspunkt på lesesalen
Jeg sitter på lesesalen og jobber, og går så ut for å kjøpe en iskaffe på automaten. Min plutselig fraværende tekniske kompetanse (jeg er jo bare en ingeniør) fører til at jeg betaler, og ikke får noe tilbake. Greit nok, det har skjedd i Norge også, selv om det da var maskinens skyld (ting som skulle bli dyttet over kanten ble ikke det). Jeg biter i meg en ikke-eksisterende irritasjon, og forbereder meg på at livet går videre uten kaffe.
Vel, så kommer den sveitsiske hjelpsomheten. En dame ser det, og kommer bort og snakker sveitsertysk med meg. Ikke helt i det pratsomme hjørnet forklarer jeg det som skjedde på engelsk. Hun ber meg vente, låser seg inn på kantina, og gir meg en iskaffe derfra.
Du verden... Små lyspunkt på lesesalen!
"There's too much coffeine
in your bloodstream
and a lack of real spice
in your life"
Vel, så kommer den sveitsiske hjelpsomheten. En dame ser det, og kommer bort og snakker sveitsertysk med meg. Ikke helt i det pratsomme hjørnet forklarer jeg det som skjedde på engelsk. Hun ber meg vente, låser seg inn på kantina, og gir meg en iskaffe derfra.
Du verden... Små lyspunkt på lesesalen!
"There's too much coffeine
in your bloodstream
and a lack of real spice
in your life"
torsdag 19. februar 2009
Båt søker jobb
Jeg har i det siste søkt en del jobber. De fleste har skjemaer på nett, som man skal fylle ut. De er veldig lite nyttige for nyutdannede, men det er nå slik det er. Jeg har søkt, sortert etter minneaksesstid:
UBS sendte meg en test jeg skulle ta på nett. Det var først prosentregning i 21 minutter. Med bedriftsøkonomi og inflasjon som tema. Spørsmål som "Hvor mange prosent økte firma X omsetningen fra 2005 til 2006?", med en pen graf ved siden av. Det gikk i begynnelsen greit, men etter noen spørsmål tok det helt av, og tiden ble for kort. Prosentregning er definitivt ikke min ting.
Andre del var logikk, også 21 minutter, med 18 spørsmål om hvilken figur som passet inn i en rekke av lignende figurer. Her gikk det unna, og jeg håper jeg gjorde det anstendig på den testen.
Men jeg var litt sur etterpå. Hvor mye vektlegger de prosentregning før de ansetter en programmerer?
Alle skjemaene har til felles at de ikke lar meg sende inn noe som virkelig betyr noe. De fine ordene i attestene mine og karakterutskriften med alle de forskjellige bokstavene forblir en hemmelighet.
Jaja, kanskje de tar kontakt og spør etter mer info. De som ikke vet om min skammelige prosentregning...
- CERN
- NTNU
- Credit Suisse
- UBS
- Motorola
- Norsk Sikkerhetsmyndighet
- Thales
- Google (både Zürich og NY)
- IBM
- Sun
- Signicat (Oslo og Trondheim)
- BBS
- Telenor
- DnB NOR
- Opera
UBS sendte meg en test jeg skulle ta på nett. Det var først prosentregning i 21 minutter. Med bedriftsøkonomi og inflasjon som tema. Spørsmål som "Hvor mange prosent økte firma X omsetningen fra 2005 til 2006?", med en pen graf ved siden av. Det gikk i begynnelsen greit, men etter noen spørsmål tok det helt av, og tiden ble for kort. Prosentregning er definitivt ikke min ting.
Andre del var logikk, også 21 minutter, med 18 spørsmål om hvilken figur som passet inn i en rekke av lignende figurer. Her gikk det unna, og jeg håper jeg gjorde det anstendig på den testen.
Men jeg var litt sur etterpå. Hvor mye vektlegger de prosentregning før de ansetter en programmerer?
Alle skjemaene har til felles at de ikke lar meg sende inn noe som virkelig betyr noe. De fine ordene i attestene mine og karakterutskriften med alle de forskjellige bokstavene forblir en hemmelighet.
Jaja, kanskje de tar kontakt og spør etter mer info. De som ikke vet om min skammelige prosentregning...
Abonner på:
Innlegg (Atom)