16. mai var det en veldig bra fest hos Ulla, en norsk sanger som studerer i Zürich. Asbjørn hadde tatt med akevitt og et fenalår fra Norge, og gjorde med det et allerede stort koldtbord komplett. Jeg tror ikke de er så vant til fenalår her, for jeg fikk mange rare blikk da jeg gikk gjennom Zürich med det som ser ut som en klubbe fra oldtiden...
Da festen nærmer seg slutten, bestemmer Asbjørn og jeg oss for at vi skal gå hjemover, og stoppe på hver bar vi finner som er åpen. Klokken er nærmere seks, så det kan bli en utfordring i Zürich. Vi labber hjemover, og treffer på en gruppe ungdommer. På spørsmål om hvor man finner noe å drikke, spør de om vi skal bli med dem på en bensinstasjon i nærheten. Det er ikke noe for oss, tenker vi. Vi skal i det minste ha en bar, litt klasse krever vi! Lite ante vi om at bensinstasjonen nok var mange klasser over det vi skulle finne...
Vi beveger oss mot Langstrasse, som er beryktet på godt og ondt for sitt natteliv, og det som i andre land som oftest hører med av onder. Langstrasse er lang, og da vi har gått litt, praier vi en drosje. Han kjører oss til et sted som er åpent, 500 meter lenger frem. Der finner vi to barer, og en haug med mennesker. Rett ved er Longstreet bar, som jeg kjenner, og som er veldig hyggelig. Den er stengt.
Asbjørn kommer i snakk med en gruppe, som orienterer oss om tilbudene. Det ene stedet er billig, det andre finere. Hvis man vil "get fucked up", går man på Express, siden det er billigere der. Ellers går man på det andre stedet. Hun har en eller annen grunn til å gå på det hyggelige stedet, jeg husker ikke helt hva. Vi er tørste, og går på Express.
Express er det verste hølet jeg noensinne har sett, og hinsides noe jeg kunne forestille meg fantes i Zürich. Klientellet består av prostituerte, og menn som sløvt vugger frem og tilbake. Vi finner en plass ved baren, og får oss to øl. Jeg tar en tur på do. Bartenderen, som i omgivelsene ser ut som en engel, tar tak i meg, og gir tegn til at jeg må holde godt på vesken. Mulig hun skjønner vi egentlig ikke hører hjemme her...
Som nordmenn kan man ikke gå fra en øl før den er tom. Asbjørn finner en eller annen interessant samtale, mens jeg betrakter klientellet. Inn gjennom døren kommer den ene mannen etter den andre ravende. De stopper opp rett innenfor, og begynner å vugge sløvt fra side til side mens de ser seg rundt. Vi drikker opp, og går ut. På tide å teste det andre stedet.
Dette stedet er bedre. Ikke så veldig fullt, og med hva jeg tror er mer normale folk. To øl. Asbjørn prøver å snakke med noen, og jeg ser meg rundt. Etter å ha skjønt at alt her inne også er til salgs, begynner jeg å se på en skjerm på veggen. Den viser et akvarium. Ganske pent.
Plutselig kjenner jeg det dunke svakt i baken. Jeg snur meg, og en jente står og slenger vesken sin sløvt på meg. Min naivitet har begynt å forsvinne, og jeg skjønner ganske raskt tegninga. Etter en tydelig avvisning snur jeg meg tilbake for å studere akvariet.
Vi drikker opp, og labber videre. Etter å ha kommet til mer anstendige strøk, med tilsvarende mindre åpne plasser, tar vi en drosje hjem. På veien ser jeg at de første trikkene allerede har begynt å gå.
Neste dag opplever jeg spennet i Sveits. Vi drar til Thun, et skatteparadis rett sør for Bern. Målet er en kosedyrutstilling i et slott.
I sentrum ligger et eventyrslott, som tatt rett ut av Askepott. Vi går dit. Utstillingen der er stengt, men det er prøve for en konsert samme kveld, og vi går inn så langt vi kommer. En kvartett spiller kammermusikk, jeg tror av Brahms, og det passer perfekt til slottet. Vakre mennesker går lavmælt rundt mens musikerne spiller. Senere fant vi ut at det var feil sted, og at kosedyrene var i et annet, men like fantastisk slott.
Etter å ha bommet på kosedyrutstillingen, går vi mot innsjøen. Uten å vite om den, støter vi på en vakker park, hvor nok et eventyrslott ser majestetisk over mot fjellene på andre siden. Et plutselig regnskyll tvinger oss til å søke ly i restauranten i første etasje av slottet. Den viser seg etterpå å være i Michelin-guiden, dog uten stjerner. Vi spiser dessert mens vi tørker.
Utenfor ser man det lyne i alpene, og tordenen runger over innsjøen. Inne spilles avslappet musikk, og rundt oss snakkes det lavmælt på fransk, engelsk og sveitsertysk. En vakker dame ler behersket, mens nye, delikate retter hele tiden bæres inn. En kelner kommer, og spør oss hva herskapet ønsker. Jeg ber om dessertmenyen. Stående med den i hånden forteller han oss at ja, han vil straks gi oss dessertmenyen. Så overleverer han menyen.
Sittende i denne stemningen, i et slott med en virkelig fantastisk utsikt, er natten før rett og slett uvirkelig... Og jeg liker ikke tanken på at jeg om noen få uker skal forlate Sveits!
tirsdag 19. mai 2009
fredag 24. april 2009
Tango, regneark og tidsreiser
Jeg har fortsatt å danse tango, og gjør sakte fremskritt. Læreren sa jeg hadde god teknikk, men var likevel ikke helt fornøyd. "Det må være som et hav mellom dere", sa han. "Det må flyte mer?", spurte jeg etter et kort, mentalt oppslag i hva havet symboliserer. "Nei, som et hav. Det kan ikke forklares bedre.", var svaret.
En annen gang ba han meg danse forran klassen, og mente etterpå jeg danset som et regneark. Han kunne se hvordan jeg kalkulerte neste bevegelse, og satte trinnene sammen til en sekvens. Da jeg innrømmet jeg var informatiker, lyste han triumferende opp og lo. "Jeg visste det!".
I en tango-time noen uker tilbake fikk jeg en veldig god danseopplevelse. Jeg tror jenta ledet, og musikken var en rolig Sinatra-sang. Plutselig merket jeg at jeg oppnådde en transcendental tilstand, hvor dansen og musikken ble ett. Sangen tok meg tilbake i tid, og jeg fikk en følelse av å være i Acapulco eller Casablanca. Nydelig.
En tilsvarende opplevelse hadde jeg på barberer Robert sin herresalong. Han er en eldre, hvithåret mann som kjører gammel stil. Butikken har et antikvariatisk kassaapparat, som sammen med telefonen kunne passet inn i en film noir. Og ingenting bryter stilen. Jeg satt og ble barbert på gammelt vis, og stirret opp på en gammel klokke som hang på veggen. Da reiste jeg igjen i tiden, og følte meg som Robert Mitchum som venter på Jane Greer i filmen Out of the Past. En totalt avslappet fortryllelse!
Idag prøvde jeg ballett. Det var helt motsatt. Her var det ingen krav om å improvisere flytende bevegelser. Her ble det ropt opp en posisjon, og man gikk i posisjonen. Stillingene var tilsynelatende helt uavhengige av hverandre, som et endelig sett med atomiske operasjoner. Man kom mellom dem ved å ta en andregrads interpolasjon.
Litt pinlig var det at jeg var den eneste som ikke forsto sveitsertysk, og da læreren fant det ut gikk resten av timen på engelsk. Og delvis fransk, som tydeligvis er standard i ballett. Timen var god trening for balansen, og som tøying av bena. Og jeg trenger forbedring på begge områdene.
Jeg har oppdaget et kult utested her i Zürich (takk til Eivind!), og har flere på listen over steder som skal besøkes. Et av dem heter Acapulco, og jeg kan ikke annet enn å si jeg har store forventninger!
En annen gang ba han meg danse forran klassen, og mente etterpå jeg danset som et regneark. Han kunne se hvordan jeg kalkulerte neste bevegelse, og satte trinnene sammen til en sekvens. Da jeg innrømmet jeg var informatiker, lyste han triumferende opp og lo. "Jeg visste det!".
I en tango-time noen uker tilbake fikk jeg en veldig god danseopplevelse. Jeg tror jenta ledet, og musikken var en rolig Sinatra-sang. Plutselig merket jeg at jeg oppnådde en transcendental tilstand, hvor dansen og musikken ble ett. Sangen tok meg tilbake i tid, og jeg fikk en følelse av å være i Acapulco eller Casablanca. Nydelig.
En tilsvarende opplevelse hadde jeg på barberer Robert sin herresalong. Han er en eldre, hvithåret mann som kjører gammel stil. Butikken har et antikvariatisk kassaapparat, som sammen med telefonen kunne passet inn i en film noir. Og ingenting bryter stilen. Jeg satt og ble barbert på gammelt vis, og stirret opp på en gammel klokke som hang på veggen. Da reiste jeg igjen i tiden, og følte meg som Robert Mitchum som venter på Jane Greer i filmen Out of the Past. En totalt avslappet fortryllelse!
Idag prøvde jeg ballett. Det var helt motsatt. Her var det ingen krav om å improvisere flytende bevegelser. Her ble det ropt opp en posisjon, og man gikk i posisjonen. Stillingene var tilsynelatende helt uavhengige av hverandre, som et endelig sett med atomiske operasjoner. Man kom mellom dem ved å ta en andregrads interpolasjon.
Litt pinlig var det at jeg var den eneste som ikke forsto sveitsertysk, og da læreren fant det ut gikk resten av timen på engelsk. Og delvis fransk, som tydeligvis er standard i ballett. Timen var god trening for balansen, og som tøying av bena. Og jeg trenger forbedring på begge områdene.
Jeg har oppdaget et kult utested her i Zürich (takk til Eivind!), og har flere på listen over steder som skal besøkes. Et av dem heter Acapulco, og jeg kan ikke annet enn å si jeg har store forventninger!
søndag 12. april 2009
Badminton og tilhørighet
Hver onsdag spiller jeg badminton med Sabrina. Det er faktisk veldig gøy, og etterhvert som jeg blir bedre øker min respekt og begeistring for sporten. Morsomt er det også at siden hun er bedre enn meg, behøver jeg ikke å holde tilbake. Konkurranseinstinktet får fritt spillerom!
Sist gang delte vi bane med to sveitsere, som etterhvert foreslo at vi spilte double. Selv om de var veldig nøye på å følge alle reglene, og ikke tillot et mer pragmatisk regelsett, viste det seg raskt at de ikke var så veldig gode. Dette kombinerte de med en veldig høflig spillestil, hvor hovedmålet syntes å være å holde ballen i luften.
Jaja, tenker jeg, jeg får spille litt slemt og kynisk, så vekker jeg nok konkuranseinstinktet deres. Og dermed begynner jeg å straffe dårlige server, og smashe når muligheten byr seg, slik jeg håper de skal gjøre. Det viser seg imidlertid fånyttes; deres konkurranseinstinkt er begravd bak en kombinasjon av sveitsisk og feminin høflighet.
Etterpå rusler jeg tilbake til ETH, og en følelse av tilhørighet slår rot. Jeg liker virkelig Zürich, og jeg begynner å forstå hvorfor. Dette er en by som er rolig som Trondheim, på størrelse med Oslo, og med et kulturtilbud til en storby (jeg vil tippe København). Her kan jeg høre verdenstjerner som Thomas Hampson synge opera flere ganger i uken! Her møtes fastlands-EU's tre største land i en smeltedigel av kulturer, som likevel beholder et søtt, sveitsisk særpreg. Noen timer unna finner uovertruffen natur, og en dagstur med toget kan bringe meg til de fleste land i Europa. Jeg synes det er rart å tenke at jeg ikke skal bo her for alltid. At jeg etter all sannsynlighet kommer til å ende opp i Oslo. Konklusjonen er at jeg igjen søker jobb i Zürich...
Sist gang delte vi bane med to sveitsere, som etterhvert foreslo at vi spilte double. Selv om de var veldig nøye på å følge alle reglene, og ikke tillot et mer pragmatisk regelsett, viste det seg raskt at de ikke var så veldig gode. Dette kombinerte de med en veldig høflig spillestil, hvor hovedmålet syntes å være å holde ballen i luften.
Jaja, tenker jeg, jeg får spille litt slemt og kynisk, så vekker jeg nok konkuranseinstinktet deres. Og dermed begynner jeg å straffe dårlige server, og smashe når muligheten byr seg, slik jeg håper de skal gjøre. Det viser seg imidlertid fånyttes; deres konkurranseinstinkt er begravd bak en kombinasjon av sveitsisk og feminin høflighet.
Etterpå rusler jeg tilbake til ETH, og en følelse av tilhørighet slår rot. Jeg liker virkelig Zürich, og jeg begynner å forstå hvorfor. Dette er en by som er rolig som Trondheim, på størrelse med Oslo, og med et kulturtilbud til en storby (jeg vil tippe København). Her kan jeg høre verdenstjerner som Thomas Hampson synge opera flere ganger i uken! Her møtes fastlands-EU's tre største land i en smeltedigel av kulturer, som likevel beholder et søtt, sveitsisk særpreg. Noen timer unna finner uovertruffen natur, og en dagstur med toget kan bringe meg til de fleste land i Europa. Jeg synes det er rart å tenke at jeg ikke skal bo her for alltid. At jeg etter all sannsynlighet kommer til å ende opp i Oslo. Konklusjonen er at jeg igjen søker jobb i Zürich...
lørdag 4. april 2009
Beretninger fra en jobbsøker
Ah. Blomsterlukt, fuglesang og behagelig sol gjennom et tynt skydekke. Våren har kommet til Zürich!
Jeg sitter på balkongen. Olivier er ikke hjemme, så jeg bruker leiligheten nesten som den var min. Her sitter jeg, ser på blomstene i hagen, og venter. Venter på at en drosje skal komme fra flyplassen med bagasjen min.
Flyet fra Torp var veldig forsinket grunnet tett tåke, og jeg rakk akkurat Zürich-flyet ved å spurte fra gate til gate. Det klarte ikke bagasjen min. Når drosjen kommer skal jeg gå og kjøpe en flaske billig Riesling fra området. Vin er det eneste som mangler akkurat nå. Da er livet ganske godt!
Våren kom mens jeg var i Oslo, på jobbintervju hos BBS og Telenor.
Hos BBS var det en full dag med tester, for min del fra åtte om morgenen til syv på kvelden. Det var personlighetstester, gruppeoppgaver, case og intervjuer. Noe minnet som Eksperter i Team, men alt var veldig profesjonelt utført. Det eneste som manglet var faglige spørsmål. Men jeg antar de har vurdert meg faglig ut fra det første intervjuet, og nå bare er interessert i den kandidaten som passer best personlig. Det var fem stykker som konkurrerte om én trainee-stilling, og jeg får svar uken etter påske.
Hos Telenor hadde jeg søkt en sommerjobb, men de var vel så interessert i at jeg søkte på en fast jobb. Så intervjuet der handlet om begge mulighetene. De spurte masse faglige spørsmål, blant annet om hva jeg gjorde i Under Dusken. Og de fortalte interessante ting om Telenor. Sammen med praktbygget deres på Fornebu ble jeg veldig imponert!
På slutten av intervjuet ba de om to minutters timeout, og gikk ut av rommet. Da de kom tilbake tilbød de meg sommerjobb på stedet. Det takket jeg ja til. Videre håper de å tilby meg fast jobb, men det er en større prosess. Endelig svar på den får jeg også litt etter påske. En fast stilling vil i så fall være istedet for sommerjobben.
Så uansett hva som skjer, blir det en sommer på Fornebu. Om jeg pendler inn fra Tønsberg, eller finner et billig sted i Oslo, har jeg enda ikke bestemt. Jeg har jo god tid. Det deilige er at sommeren er sikret!
Jeg sitter på balkongen. Olivier er ikke hjemme, så jeg bruker leiligheten nesten som den var min. Her sitter jeg, ser på blomstene i hagen, og venter. Venter på at en drosje skal komme fra flyplassen med bagasjen min.
Flyet fra Torp var veldig forsinket grunnet tett tåke, og jeg rakk akkurat Zürich-flyet ved å spurte fra gate til gate. Det klarte ikke bagasjen min. Når drosjen kommer skal jeg gå og kjøpe en flaske billig Riesling fra området. Vin er det eneste som mangler akkurat nå. Da er livet ganske godt!
Våren kom mens jeg var i Oslo, på jobbintervju hos BBS og Telenor.
Hos BBS var det en full dag med tester, for min del fra åtte om morgenen til syv på kvelden. Det var personlighetstester, gruppeoppgaver, case og intervjuer. Noe minnet som Eksperter i Team, men alt var veldig profesjonelt utført. Det eneste som manglet var faglige spørsmål. Men jeg antar de har vurdert meg faglig ut fra det første intervjuet, og nå bare er interessert i den kandidaten som passer best personlig. Det var fem stykker som konkurrerte om én trainee-stilling, og jeg får svar uken etter påske.
Hos Telenor hadde jeg søkt en sommerjobb, men de var vel så interessert i at jeg søkte på en fast jobb. Så intervjuet der handlet om begge mulighetene. De spurte masse faglige spørsmål, blant annet om hva jeg gjorde i Under Dusken. Og de fortalte interessante ting om Telenor. Sammen med praktbygget deres på Fornebu ble jeg veldig imponert!
På slutten av intervjuet ba de om to minutters timeout, og gikk ut av rommet. Da de kom tilbake tilbød de meg sommerjobb på stedet. Det takket jeg ja til. Videre håper de å tilby meg fast jobb, men det er en større prosess. Endelig svar på den får jeg også litt etter påske. En fast stilling vil i så fall være istedet for sommerjobben.
Så uansett hva som skjer, blir det en sommer på Fornebu. Om jeg pendler inn fra Tønsberg, eller finner et billig sted i Oslo, har jeg enda ikke bestemt. Jeg har jo god tid. Det deilige er at sommeren er sikret!
onsdag 4. mars 2009
Småprat, tango og Chopin uten eleganse
På mandag var den egentlige tangolæreren tilbake fra Argentina, og erstattet de noe fomlete studentene som hadde ledet timene til da. Undervisningen ble rett og slett mye bedre!
Tango handler om å lede, og å bli ledet. Mandagens øvelse var å bli ledet i blinde, og så prøve å forutse trinnene ut fra partnerens bevegelser. Det var faktisk veldig vanskelig! Forestill deg at partneren har en fot bak den andre. Hvordan kjenner man da forskjell på et helt steg frem, eller om partneren bare samler føttene?
Morsomt hvordan det fungerte utmerket med noen, mens det ble konstant kaos med andre.
Småpraten lider selvfølgelig under slike krevende operasjoner. En serbisk jente spurte rett etter vi hadde begynt om jeg studerte matematikk. Vanligvis ville jeg synes en slik formodning om et respektabelt studium var hyggelig, men ikke på dansegulvet. Heldigvis gjorde hun det godt igjen med å anta jeg var fra den italienske delen av Sveits. Da jeg sa jeg var fra Norge, påpekte hun megetsigende at jeg var langt hjemmefra. Javel, sa jeg, og konsentrerte meg om å føle de små indikasjonene på hvor hun ledet meg.
I går var jeg på konsert i det som tilsvarer Rådsalen på Gløs. Uten sammenligning forøvrig, salen på ETH er i en annen klasse.
Det var en konsert med en ungarsk pianist, Gergely Bogányi, som blant annet spilte transkripsjoner av Liszt, og småstykker av Chopin. Mye var bra, og det var hele tiden veldig syngende. Høydepunktet i Isoldes Liebestod ble litt amputert, men jeg sammenligner med originalversjonen. Ingen anelse om det er mulig å få samme effekt på piano. Ellers fungerte stykket veldig bra, og var særdeles følsomt spilt.
Så til Chopin, som jeg kjenner mye bedre. Fra første tone i g-moll balladen visste jeg at jeg ikke likte tolkningen. Den første g'en formelig gjallet gjennom rommet. Og slik fortsatte det. For min smak en altfor oppstykket, impulsiv, bråkete og rotete tolkning. Storheten i stykket, og den fortellende stemningen, ofte litt redd og famlende, ble rett og slett borte. Jeg savner Michelangeli (som jeg ikke kunne få tak i da jeg kom hjem etterpå)!
Så fulgte noen noktyrner, som var veldig følsomt spilt. Litt for fritt etter min smak, men jeg likte det. Den frie spillestilen passet bedre her. Rubinstein lar det flyte mye bedre, men selv med den sammenligningen klarte Gergely seg veldig bra.
Etter dette fulgte to imprompti, blant annet ett jeg har spilt selv. Det er det dårligste stykket av Chopin jeg har kommet over, og jeg likte det ikke denne gangen heller. Så, tilfeldigvis, følger de to eneste valsene av Chopin jeg har spilt. I et forrykende tempo, totalt uten kontroll og eleganse. Jeg fikk noen nye idéer av det, for han var hele tiden ganske oppfinnsom. Men uten eleganse faller stykkene litt sammen. Lipatti blir min favoritt for valsene.
Jaja, det høres ut som jeg hadde en forferdelig kveld. Tvert imot! Det er fullt mulig å nyte musikken, selv om man ikke liker den fra et kunstnerisk ståsted.
Tango handler om å lede, og å bli ledet. Mandagens øvelse var å bli ledet i blinde, og så prøve å forutse trinnene ut fra partnerens bevegelser. Det var faktisk veldig vanskelig! Forestill deg at partneren har en fot bak den andre. Hvordan kjenner man da forskjell på et helt steg frem, eller om partneren bare samler føttene?
Morsomt hvordan det fungerte utmerket med noen, mens det ble konstant kaos med andre.
Småpraten lider selvfølgelig under slike krevende operasjoner. En serbisk jente spurte rett etter vi hadde begynt om jeg studerte matematikk. Vanligvis ville jeg synes en slik formodning om et respektabelt studium var hyggelig, men ikke på dansegulvet. Heldigvis gjorde hun det godt igjen med å anta jeg var fra den italienske delen av Sveits. Da jeg sa jeg var fra Norge, påpekte hun megetsigende at jeg var langt hjemmefra. Javel, sa jeg, og konsentrerte meg om å føle de små indikasjonene på hvor hun ledet meg.
I går var jeg på konsert i det som tilsvarer Rådsalen på Gløs. Uten sammenligning forøvrig, salen på ETH er i en annen klasse.
Det var en konsert med en ungarsk pianist, Gergely Bogányi, som blant annet spilte transkripsjoner av Liszt, og småstykker av Chopin. Mye var bra, og det var hele tiden veldig syngende. Høydepunktet i Isoldes Liebestod ble litt amputert, men jeg sammenligner med originalversjonen. Ingen anelse om det er mulig å få samme effekt på piano. Ellers fungerte stykket veldig bra, og var særdeles følsomt spilt.
Så til Chopin, som jeg kjenner mye bedre. Fra første tone i g-moll balladen visste jeg at jeg ikke likte tolkningen. Den første g'en formelig gjallet gjennom rommet. Og slik fortsatte det. For min smak en altfor oppstykket, impulsiv, bråkete og rotete tolkning. Storheten i stykket, og den fortellende stemningen, ofte litt redd og famlende, ble rett og slett borte. Jeg savner Michelangeli (som jeg ikke kunne få tak i da jeg kom hjem etterpå)!
Så fulgte noen noktyrner, som var veldig følsomt spilt. Litt for fritt etter min smak, men jeg likte det. Den frie spillestilen passet bedre her. Rubinstein lar det flyte mye bedre, men selv med den sammenligningen klarte Gergely seg veldig bra.
Etter dette fulgte to imprompti, blant annet ett jeg har spilt selv. Det er det dårligste stykket av Chopin jeg har kommet over, og jeg likte det ikke denne gangen heller. Så, tilfeldigvis, følger de to eneste valsene av Chopin jeg har spilt. I et forrykende tempo, totalt uten kontroll og eleganse. Jeg fikk noen nye idéer av det, for han var hele tiden ganske oppfinnsom. Men uten eleganse faller stykkene litt sammen. Lipatti blir min favoritt for valsene.
Jaja, det høres ut som jeg hadde en forferdelig kveld. Tvert imot! Det er fullt mulig å nyte musikken, selv om man ikke liker den fra et kunstnerisk ståsted.
tirsdag 24. februar 2009
Lyspunkt på lesesalen
Jeg sitter på lesesalen og jobber, og går så ut for å kjøpe en iskaffe på automaten. Min plutselig fraværende tekniske kompetanse (jeg er jo bare en ingeniør) fører til at jeg betaler, og ikke får noe tilbake. Greit nok, det har skjedd i Norge også, selv om det da var maskinens skyld (ting som skulle bli dyttet over kanten ble ikke det). Jeg biter i meg en ikke-eksisterende irritasjon, og forbereder meg på at livet går videre uten kaffe.
Vel, så kommer den sveitsiske hjelpsomheten. En dame ser det, og kommer bort og snakker sveitsertysk med meg. Ikke helt i det pratsomme hjørnet forklarer jeg det som skjedde på engelsk. Hun ber meg vente, låser seg inn på kantina, og gir meg en iskaffe derfra.
Du verden... Små lyspunkt på lesesalen!
"There's too much coffeine
in your bloodstream
and a lack of real spice
in your life"
Vel, så kommer den sveitsiske hjelpsomheten. En dame ser det, og kommer bort og snakker sveitsertysk med meg. Ikke helt i det pratsomme hjørnet forklarer jeg det som skjedde på engelsk. Hun ber meg vente, låser seg inn på kantina, og gir meg en iskaffe derfra.
Du verden... Små lyspunkt på lesesalen!
"There's too much coffeine
in your bloodstream
and a lack of real spice
in your life"
torsdag 19. februar 2009
Båt søker jobb
Jeg har i det siste søkt en del jobber. De fleste har skjemaer på nett, som man skal fylle ut. De er veldig lite nyttige for nyutdannede, men det er nå slik det er. Jeg har søkt, sortert etter minneaksesstid:
UBS sendte meg en test jeg skulle ta på nett. Det var først prosentregning i 21 minutter. Med bedriftsøkonomi og inflasjon som tema. Spørsmål som "Hvor mange prosent økte firma X omsetningen fra 2005 til 2006?", med en pen graf ved siden av. Det gikk i begynnelsen greit, men etter noen spørsmål tok det helt av, og tiden ble for kort. Prosentregning er definitivt ikke min ting.
Andre del var logikk, også 21 minutter, med 18 spørsmål om hvilken figur som passet inn i en rekke av lignende figurer. Her gikk det unna, og jeg håper jeg gjorde det anstendig på den testen.
Men jeg var litt sur etterpå. Hvor mye vektlegger de prosentregning før de ansetter en programmerer?
Alle skjemaene har til felles at de ikke lar meg sende inn noe som virkelig betyr noe. De fine ordene i attestene mine og karakterutskriften med alle de forskjellige bokstavene forblir en hemmelighet.
Jaja, kanskje de tar kontakt og spør etter mer info. De som ikke vet om min skammelige prosentregning...
- CERN
- NTNU
- Credit Suisse
- UBS
- Motorola
- Norsk Sikkerhetsmyndighet
- Thales
- Google (både Zürich og NY)
- IBM
- Sun
- Signicat (Oslo og Trondheim)
- BBS
- Telenor
- DnB NOR
- Opera
UBS sendte meg en test jeg skulle ta på nett. Det var først prosentregning i 21 minutter. Med bedriftsøkonomi og inflasjon som tema. Spørsmål som "Hvor mange prosent økte firma X omsetningen fra 2005 til 2006?", med en pen graf ved siden av. Det gikk i begynnelsen greit, men etter noen spørsmål tok det helt av, og tiden ble for kort. Prosentregning er definitivt ikke min ting.
Andre del var logikk, også 21 minutter, med 18 spørsmål om hvilken figur som passet inn i en rekke av lignende figurer. Her gikk det unna, og jeg håper jeg gjorde det anstendig på den testen.
Men jeg var litt sur etterpå. Hvor mye vektlegger de prosentregning før de ansetter en programmerer?
Alle skjemaene har til felles at de ikke lar meg sende inn noe som virkelig betyr noe. De fine ordene i attestene mine og karakterutskriften med alle de forskjellige bokstavene forblir en hemmelighet.
Jaja, kanskje de tar kontakt og spør etter mer info. De som ikke vet om min skammelige prosentregning...
mandag 16. februar 2009
Tango på tysk
Jeg har en stund forsøkt, om enn noe halvhjertet, å finne en partner å danse tango med. Det endte imidlertid med at en jente jeg spurte, som selv allerede hadde funnet en partner, fant en jente til meg. Ikke dårlig!
Idag var første dag, og jeg var den eneste som kunne. Det var imidlertid ikke noe problem, siden det ser ut til at sveitsere er mye flinkere til å bytte partner enn nordmenn. Overraskende nok var det imidlertid også her flere gutter en jenter.
Undervisningen var på sveitsertysk, men jeg forstod overraskende mye. Man kan gjette seg til en del, når man ser meningen demonstrert samtidig. Og jeg begynner å lære meg hvordan jeg kan oversette de sveitsiske lydene slik at jeg ender opp med noen som likner høytysk.
Småpraten gikk på høytysk. Det gikk overraskende bra, grammatikalsk sett. Det er begrenset hvor avanserte setninger jeg klarer å konstruere samtidig som jeg prøver å variere skrittene etter musikken. Noen av sangene de spilte hadde en underlig takt, jeg er nesten helt sikker på at det var for mange slag i noen av taktene!
Vel, en liten start. Neste gang er på lørdag.
Idag var første dag, og jeg var den eneste som kunne. Det var imidlertid ikke noe problem, siden det ser ut til at sveitsere er mye flinkere til å bytte partner enn nordmenn. Overraskende nok var det imidlertid også her flere gutter en jenter.
Undervisningen var på sveitsertysk, men jeg forstod overraskende mye. Man kan gjette seg til en del, når man ser meningen demonstrert samtidig. Og jeg begynner å lære meg hvordan jeg kan oversette de sveitsiske lydene slik at jeg ender opp med noen som likner høytysk.
Småpraten gikk på høytysk. Det gikk overraskende bra, grammatikalsk sett. Det er begrenset hvor avanserte setninger jeg klarer å konstruere samtidig som jeg prøver å variere skrittene etter musikken. Noen av sangene de spilte hadde en underlig takt, jeg er nesten helt sikker på at det var for mange slag i noen av taktene!
Vel, en liten start. Neste gang er på lørdag.
fredag 13. februar 2009
Utlendinger i utlandet
Idag var siste dag med tyskkurs. Vi så filmen "Das Boot". Jeg har sett den før, men synes den er veldig bra. Denne gangen var det imidlertid med tyske undertekster. Det skulle man tro var enkelt å gjøre bra, men av en eller annen grunn hadde de valgt å oversette de engelske tekstene, eller den engelske dubbingen, tilbake til tysk. Så det var ingen direkte sammenheng mellom det de sa i filmen, og hva som sto i stripen under. Noen ganger kom det til og med tekst uten at noen i det hele tatt snakket. Det var litt irriterende.
Kurset har deltagere fra hele verden. I det siste har jeg vanket med en historiker-filosof fra Nederland, en politikk-studerende brite, en norsk ingeniør, og to som studerer business, henholdsvis en fransk jente og en gutt fra Uganda. Han er imidlertid unntaket, da det er svært få afrikanere på universitetet. Imorgen er det en slags inndrikking. I likhet med visse seremonier i Trondheim, skal man på en bar-runde samle kvitteringer, og gruppen med flest vinner. Da treffer jeg antagelig enda flere land.
De fleste samtalene foregår på engelsk, og det passer meg bra. En del tyske samtaler kan bli litt kjedelige, ettersom ingen kan språket godt nok til å uttrykke særlig avanserte tanker. Det blir mye prat om hva man studerer, eller hva som er spesialiteter i hjemlandet. Selvfølgelig er det viktig å øve seg i å snakke tysk, men jeg tenker det er enda viktigere å øve seg i å snakke med mennesker. Bah, dårlig unnskyldning.
Mye av det sosiale finner sted på ETH sin café, bQm (bekvem). Den er faktisk veldig hyggelig, og har panoramautsikt over byen. Dette kombinert med noe som i Zürich er uslåelige priser, og musikk etter min smak, gjør stedet perfekt. Her kan jeg gå, og plutselig møte noen jeg kjenner. Det skjedde igår, hvor jeg traff på to sveitsiske venner, og endte med å snakke tysk med dem hele kvelden. Når bare jeg snakker dårlig tysk, er det selvfølgelig mye lettere å ha en interessant samtale.
I kveld inviterte Olivier meg igjen på middag, og jeg snakket tysk med ham og Karin, kjæresten hans, i flere timer. Det fungerte bra, inntil vi begynte å snakke om det jeg studerer. For å omtale de fine distinksjonene i fagfeltet mitt, ble min beherskelse av tysk for dårlig. Jeg endte med å bli ganske frustrert fordi jeg hverken forstod spørsmålene, eller kunne svare på dem når jeg fikk dem forklart. Da er det greit å ha engelsk i bakhånd.
Kurset har deltagere fra hele verden. I det siste har jeg vanket med en historiker-filosof fra Nederland, en politikk-studerende brite, en norsk ingeniør, og to som studerer business, henholdsvis en fransk jente og en gutt fra Uganda. Han er imidlertid unntaket, da det er svært få afrikanere på universitetet. Imorgen er det en slags inndrikking. I likhet med visse seremonier i Trondheim, skal man på en bar-runde samle kvitteringer, og gruppen med flest vinner. Da treffer jeg antagelig enda flere land.
De fleste samtalene foregår på engelsk, og det passer meg bra. En del tyske samtaler kan bli litt kjedelige, ettersom ingen kan språket godt nok til å uttrykke særlig avanserte tanker. Det blir mye prat om hva man studerer, eller hva som er spesialiteter i hjemlandet. Selvfølgelig er det viktig å øve seg i å snakke tysk, men jeg tenker det er enda viktigere å øve seg i å snakke med mennesker. Bah, dårlig unnskyldning.
Mye av det sosiale finner sted på ETH sin café, bQm (bekvem). Den er faktisk veldig hyggelig, og har panoramautsikt over byen. Dette kombinert med noe som i Zürich er uslåelige priser, og musikk etter min smak, gjør stedet perfekt. Her kan jeg gå, og plutselig møte noen jeg kjenner. Det skjedde igår, hvor jeg traff på to sveitsiske venner, og endte med å snakke tysk med dem hele kvelden. Når bare jeg snakker dårlig tysk, er det selvfølgelig mye lettere å ha en interessant samtale.
I kveld inviterte Olivier meg igjen på middag, og jeg snakket tysk med ham og Karin, kjæresten hans, i flere timer. Det fungerte bra, inntil vi begynte å snakke om det jeg studerer. For å omtale de fine distinksjonene i fagfeltet mitt, ble min beherskelse av tysk for dårlig. Jeg endte med å bli ganske frustrert fordi jeg hverken forstod spørsmålene, eller kunne svare på dem når jeg fikk dem forklart. Da er det greit å ha engelsk i bakhånd.
søndag 8. februar 2009
Tango i Zürich
Denne helgen har jeg sittet med søknader, til sommerjobber gjennom IAESTE. Nå er de imidlertid ferdige (mangler bare en stressende utskrift/kopi/scanne/sende-sesjon imorgen tidlig). Jeg søker på jobber i Geneve (CERN), NATO sitt hovedkvarter i Brussel, universiteter i Sør-Korea og Hong Kong og hos Hitachi i Japan. Det blir spennende! Men jeg er ikke så veldig flink, eller glad i, å skrive søknader, så forhåpningene er ikke så høye.
Idet jeg er ferdig, banker Olivier på døren, og spør om jeg liker fisk. Naturligvis først etter å ha forsikret seg om at jeg har det bra, og har alt jeg trenger. Jeg har enda ikke vent meg til høfligheten, og vet enda ikke helt når slike spørsmål skal gjengjeldes. Vel, forrige gang han spurte om jeg likte noe, var det sjokolade. Og det endte med at jeg fikk en konfekteske. Denne gangen inviterte han meg på middag med kjæresten, som bor to etasjer lenger opp i bygningen. Det var veldig hyggelig.
I fine hjem klarer jeg imidlertid aldri helt å slappe av. Jeg har ikke manerene inne, og kan eksempelvis ikke bruke kniv og gaffel skikkelig. Slike ting irriterer meg, men de gangene jeg tenker på det er aldri tiden for å tvinge seg inn i en klønete innlæringsfase. Så jeg gjør det halvveis på min måte, og håper de ikke skjemmes for mye.
Men selv om jeg ikke slapper av, liker jeg det. God mat, god vin, en (om enn noe klønete formulert fra min side) samtale på tysk og Chopin på anlegget. Mmm...
Etter måltidet drar de for å danse tango, og jeg blir med for å henge i baren og se på stedet. Vi drar til vestkanten av Zürich, og etter litt unorsk parkering ankommer vi en stilfull sal, gammeldags og med store, purpurfargede gardiner. Rundt tredve par danser argentinsk tango der.
Etter å ha sett på det en stund, er jeg sikker. Tango må læres! Etter høstens kurs i selskapsdans, var tango favoritten. Her skal jeg finne et kurs i bare tango. Jeg nevnte Zürich sitt svar på kurs hos NTNUI for Olivier, men han var ikke sikker på om det var bra nok. - Det er som å lære å spille klaver, sa han. - Man må ha bra lærere fra første steg. Og jeg er jo enig. Så jeg skal finne ut hvem som har kurset, og han finner ut om det er bra. Ellers anbefaler han noe annet. Det blir uansett tango!
Idet jeg er ferdig, banker Olivier på døren, og spør om jeg liker fisk. Naturligvis først etter å ha forsikret seg om at jeg har det bra, og har alt jeg trenger. Jeg har enda ikke vent meg til høfligheten, og vet enda ikke helt når slike spørsmål skal gjengjeldes. Vel, forrige gang han spurte om jeg likte noe, var det sjokolade. Og det endte med at jeg fikk en konfekteske. Denne gangen inviterte han meg på middag med kjæresten, som bor to etasjer lenger opp i bygningen. Det var veldig hyggelig.
I fine hjem klarer jeg imidlertid aldri helt å slappe av. Jeg har ikke manerene inne, og kan eksempelvis ikke bruke kniv og gaffel skikkelig. Slike ting irriterer meg, men de gangene jeg tenker på det er aldri tiden for å tvinge seg inn i en klønete innlæringsfase. Så jeg gjør det halvveis på min måte, og håper de ikke skjemmes for mye.
Men selv om jeg ikke slapper av, liker jeg det. God mat, god vin, en (om enn noe klønete formulert fra min side) samtale på tysk og Chopin på anlegget. Mmm...
Etter måltidet drar de for å danse tango, og jeg blir med for å henge i baren og se på stedet. Vi drar til vestkanten av Zürich, og etter litt unorsk parkering ankommer vi en stilfull sal, gammeldags og med store, purpurfargede gardiner. Rundt tredve par danser argentinsk tango der.
Etter å ha sett på det en stund, er jeg sikker. Tango må læres! Etter høstens kurs i selskapsdans, var tango favoritten. Her skal jeg finne et kurs i bare tango. Jeg nevnte Zürich sitt svar på kurs hos NTNUI for Olivier, men han var ikke sikker på om det var bra nok. - Det er som å lære å spille klaver, sa han. - Man må ha bra lærere fra første steg. Og jeg er jo enig. Så jeg skal finne ut hvem som har kurset, og han finner ut om det er bra. Ellers anbefaler han noe annet. Det blir uansett tango!
tirsdag 27. januar 2009
Sosial uke
Hvis denne uken kan starte og slutte på en lørdag, ser det ut til å bli en særdeles sosial uke.
Lørdag dro jeg til Basel, og gikk ut med Sabrina og Gustav, hennes svenske kjæreste. De snakker engelsk seg imellom, som gjør det veldig behagelig for meg. Jeg var ute med henne og noen andre psykologistudenter på torsdag, og da måtte de hele tiden ta hensyn til meg hvis jeg skulle forstå noe. Enten snakke høy-tysk, eller engelsk. Folk er imidlertid ganske flinke til å skifte, og det byttet mellom sveitsertysk og høy-tysk kan til og med gå uten at de merker det selv.
Gustav og Sabrina er et veldig hyggelig par. Han er flymekaniker, og jobber utvendig med private luksusjets. Det er visst en stor andel svenske flymekanikere i Basel, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Hun studerer psykologi her i Zürich, og er i begynnelsen av studiene. Begge står snowboard.
Når jeg først er inne på språk, må jeg innrømme at jeg med vilje glemte å skifte over til norsk de gangene Sabrina ikke var der. Min forståelse av svensk har alltid vært litt skral, så det er mye lettere å snakke en enkel engelsk.
Idag er det presentasjon for veileder, og en annen jeg ikke vet hvem er. Jeg skal presentere det jeg jobbet med før jul. Det har allerede blitt utsatt litt, og ble utsatt en time idag. Jeg tror det skal gå bra, men det kommer til å føles litt pinlig å forklare de formelle metodene til han som har skrevet artiklene om det. Men det blir godt å endelig komme igang med oppgaven!
Så er det omvisning i Zürich, med Sabrina og en kollega av henne. Litt usikker på hvem som skulle vise hvem rundt, det stod i en tysk setning jeg ble jeg litt usikker på. Men jeg har sett en del, og har alltid med Lonely Planet. Den er alltid veldig populær blant sveitserne, og de blir alltid litt indignert over at den ikke nevner de og de tingene. Haha, jeg må kjøpe den norske en gang, og se om det er på samme måte.
Min tur til Grindelwald denne helgen ble utsatt grunnet dårlig vær, og erstattet med Basel. Men plutselig skal Ulrich (en av psykologistudentene) og Sabrina dit i slutten av uka, og spør meg om jeg vil bli med. Ulrich har til og med et hus der! Det passer perfekt, og jeg gleder meg til endelig å se alpene.
Lørdag dro jeg til Basel, og gikk ut med Sabrina og Gustav, hennes svenske kjæreste. De snakker engelsk seg imellom, som gjør det veldig behagelig for meg. Jeg var ute med henne og noen andre psykologistudenter på torsdag, og da måtte de hele tiden ta hensyn til meg hvis jeg skulle forstå noe. Enten snakke høy-tysk, eller engelsk. Folk er imidlertid ganske flinke til å skifte, og det byttet mellom sveitsertysk og høy-tysk kan til og med gå uten at de merker det selv.
Gustav og Sabrina er et veldig hyggelig par. Han er flymekaniker, og jobber utvendig med private luksusjets. Det er visst en stor andel svenske flymekanikere i Basel, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Hun studerer psykologi her i Zürich, og er i begynnelsen av studiene. Begge står snowboard.
Når jeg først er inne på språk, må jeg innrømme at jeg med vilje glemte å skifte over til norsk de gangene Sabrina ikke var der. Min forståelse av svensk har alltid vært litt skral, så det er mye lettere å snakke en enkel engelsk.
Idag er det presentasjon for veileder, og en annen jeg ikke vet hvem er. Jeg skal presentere det jeg jobbet med før jul. Det har allerede blitt utsatt litt, og ble utsatt en time idag. Jeg tror det skal gå bra, men det kommer til å føles litt pinlig å forklare de formelle metodene til han som har skrevet artiklene om det. Men det blir godt å endelig komme igang med oppgaven!
Så er det omvisning i Zürich, med Sabrina og en kollega av henne. Litt usikker på hvem som skulle vise hvem rundt, det stod i en tysk setning jeg ble jeg litt usikker på. Men jeg har sett en del, og har alltid med Lonely Planet. Den er alltid veldig populær blant sveitserne, og de blir alltid litt indignert over at den ikke nevner de og de tingene. Haha, jeg må kjøpe den norske en gang, og se om det er på samme måte.
Min tur til Grindelwald denne helgen ble utsatt grunnet dårlig vær, og erstattet med Basel. Men plutselig skal Ulrich (en av psykologistudentene) og Sabrina dit i slutten av uka, og spør meg om jeg vil bli med. Ulrich har til og med et hus der! Det passer perfekt, og jeg gleder meg til endelig å se alpene.
torsdag 22. januar 2009
En klassisk renessanse
Oppholdet i Zürich har så langt vært en klassisk musikk-renessanse for min del. Hver dag starter med Bach, Beethoven og Chopin på klaveret, og det er ofte konserter på kveldene. I tillegg tilbyr Spotify en stor mengde klassisk musikk, bare et tasteklikk og en nettforbindelse unna.
Jeg har vært i operaen. De har veldig billige billetter for studenter, som man får om det er noen ledige seter rett før forestilling. Jeg fikk billett til Wagners Tristan und Isolde for bare 120 NOK. Det er bra! For den prisen havnet jeg midt i en loge, helt på kanten ved scenen. Derfra var lyden kjempebra, men jeg fikk ikke alltid med meg hva som skjedde på scenen. Dette var imidlertid en ganske enkel scenografi, så det gjorde ikke noe. Egentlig helt etter min smak; ingenting som kommer i veien for musikken. Neste uke setter de opp Flaggermusen, og jeg har tenkt meg på den også.
I går var jeg i Tonhalle, der symfoniorkesteret spiller. Der var Schumanns cellokonsert i a-moll med Steven Isserlis på programmet. Jeg må innrømme at jeg var litt for trøtt til å få den store opplevelsen ut av det. Faktisk ble jeg ganske overrasket da folk begynte å klappe, siden jeg ikke hadde hørt noen pauser. Da har man ikke fulgt så godt med. Wikipedia kunne imidlertid informere meg om at satsene gikk i ett, fordi Schumann ikke kunne fordra applaus mellom dem. Så det var ikke så ille likevel.
Etter pause og kaffe våknet jeg til, og kunne nyte en symfoni av Mendelssohn. Det er jo vakker musikk, om enn ikke så veldig gripende. Jeg kunne ikke la være å tenke at Mendelssohn egentlig passer veldig bra til en bank-by som Zürich.
Jeg har også besøkt en jazz-bar, med det noe tvilsomme navnet Casa Bar. Stedet var imidlertid veldig fint, med god stemning. Røykeloven er vedtatt i Zürich, men enda ikke tredd i kraft. Og på slike steder hører det nesten hjemme. Casa Bar har ofte levende musikk, og blir nok snart besøkt igjen.
Imorgen er det spådd mye regn, men det passer bra med at det om kvelden er en lærerkonsert på konservatoriet. Mer musikk!
Jeg har vært i operaen. De har veldig billige billetter for studenter, som man får om det er noen ledige seter rett før forestilling. Jeg fikk billett til Wagners Tristan und Isolde for bare 120 NOK. Det er bra! For den prisen havnet jeg midt i en loge, helt på kanten ved scenen. Derfra var lyden kjempebra, men jeg fikk ikke alltid med meg hva som skjedde på scenen. Dette var imidlertid en ganske enkel scenografi, så det gjorde ikke noe. Egentlig helt etter min smak; ingenting som kommer i veien for musikken. Neste uke setter de opp Flaggermusen, og jeg har tenkt meg på den også.
I går var jeg i Tonhalle, der symfoniorkesteret spiller. Der var Schumanns cellokonsert i a-moll med Steven Isserlis på programmet. Jeg må innrømme at jeg var litt for trøtt til å få den store opplevelsen ut av det. Faktisk ble jeg ganske overrasket da folk begynte å klappe, siden jeg ikke hadde hørt noen pauser. Da har man ikke fulgt så godt med. Wikipedia kunne imidlertid informere meg om at satsene gikk i ett, fordi Schumann ikke kunne fordra applaus mellom dem. Så det var ikke så ille likevel.
Etter pause og kaffe våknet jeg til, og kunne nyte en symfoni av Mendelssohn. Det er jo vakker musikk, om enn ikke så veldig gripende. Jeg kunne ikke la være å tenke at Mendelssohn egentlig passer veldig bra til en bank-by som Zürich.
Jeg har også besøkt en jazz-bar, med det noe tvilsomme navnet Casa Bar. Stedet var imidlertid veldig fint, med god stemning. Røykeloven er vedtatt i Zürich, men enda ikke tredd i kraft. Og på slike steder hører det nesten hjemme. Casa Bar har ofte levende musikk, og blir nok snart besøkt igjen.
Imorgen er det spådd mye regn, men det passer bra med at det om kvelden er en lærerkonsert på konservatoriet. Mer musikk!
torsdag 8. januar 2009
Et sted å bo
Visninger er som stevnemøter. Man tenker gjennom hva man har på seg, og hvilke sider av seg selv man ønsker å presentere. Noen ser etter en kul ny venn i det superkule kollektivet, mens andre bare ser etter en anstendig fyr som er stille, renslig og betaler. Kanskje jeg tar på meg en skjorte og vesten, eller kanskje en t-skjorte med trykk.
Uten videre sammenligning, og uten å strekke analogien: Det er vanskelig å finne et sted å bo i Zürich. Mange har ønsket meg lykke til, etter å ha beklaget seg over forholdene. Marco på kjøkkenet laget en plan med meg. En plan b. Plan b var å bo i Winterthur, og ta toget inn til Zürich.
Jeg har vært på mange visninger. Og har skrevet et utall eposter. Den for meg påtatte høfligheten har plaget meg, men jeg begynner å bli vant til det. Alle er høflige. Og egentlig liker jeg det. Jeg ønsker jo alle jeg møter en god dag, jeg må bare venne meg til å si det til dem.
På noen visninger snakket jeg engelsk, på andre snakket jeg tysk. På distriktskontoret, hvor jeg fikk oppholdstillatelse, snakket jenta bak skjermen konsekvent tysk til meg, mens jeg svarte på engelsk. Jeg ville være helt sikker på at jeg ikke sa noe feil. Ingen av oss tenkte over det.
Noen av visningene har vært fine. Jeg møtte to veldig søte sveitsere som bodde ved Irchel, et kvarter med trikk fra skolen. Der passet jeg inn, og ble tilbudt rommet. Jeg mente imidlertid det ble for dyrt for den beliggenheten. Plaget av å avslå et så hyggelig tilbud måtte jeg forklare dem det på telefonen. Typisk på engelsk.
En annen grunn til at jeg takket nei, var at jeg hadde sett et veldig fint rom tidligere den dagen. Jeg ville ikke gi slipp på den lille muligheten for at jeg skulle få akkurat det rommet. Det var hos en arkitekt, en eldre mann med stort, hvitt hår. Typisk ingen t-skjorte med trykk.
Han hadde et ledig rom i leiligheten sin, 900 meter fra operaen, og 300 meter fra sjøen. To kilometer til skolen. Jeg viste meg fra min mest skikkelige side, og da jeg så et piano i stua spurte jeg ham om han spiller. Nei, men den bortreiste datteren hans, hvis rom jeg ser på, gjorde det. Og du? Bare klassisk, svarer jeg. Perfekt.
Men han var mest ute etter å leie ut hele etasjen...
Jeg har vært mange steder i Zürich, og jeg har sett de dårligste områdene, rundt Langstrasse. Her finner man strippebulene, og boblejakkene. Men det er fremdeles Zürich, og antagelig ganske så trygt.
De ledige rommene flyttet seg på kartet. De beveget seg lenger utover, forbi Irchel. Og andre samlet seg rundt Langstrasse. Jeg begynte å angre at jeg takket nei til de søte sveitserne. En jeg snakket med på en visning i Bülachhof sa han hadde vært på jakt etter et nytt sted i flere måneder. Nå bodde han nesten ute ved flyplassen. Jeg angret...
Noen dager starter bedre enn andre. Idag morges ble jeg vekket av at telefonen ringte. Sveitsisk nummer. Jeg renset stemmen. Arkitekt Herr Olivier de Perrot spurte om jeg fremdeles var interessert i rommet. Og han skulle undersøke med naboene om pianospill. Så lenge det ikke er noen nybegynner, skal det nok gå greit, mente han. Han skal rydde rommet, og ringe meg imorgen. I slutten av uka flytter jeg inn, til Zollikerstrasse 23.
Jeg fikk drømmerommet, på den andre visningen jeg var på.
Uten videre sammenligning, og uten å strekke analogien: Det er vanskelig å finne et sted å bo i Zürich. Mange har ønsket meg lykke til, etter å ha beklaget seg over forholdene. Marco på kjøkkenet laget en plan med meg. En plan b. Plan b var å bo i Winterthur, og ta toget inn til Zürich.
Jeg har vært på mange visninger. Og har skrevet et utall eposter. Den for meg påtatte høfligheten har plaget meg, men jeg begynner å bli vant til det. Alle er høflige. Og egentlig liker jeg det. Jeg ønsker jo alle jeg møter en god dag, jeg må bare venne meg til å si det til dem.
På noen visninger snakket jeg engelsk, på andre snakket jeg tysk. På distriktskontoret, hvor jeg fikk oppholdstillatelse, snakket jenta bak skjermen konsekvent tysk til meg, mens jeg svarte på engelsk. Jeg ville være helt sikker på at jeg ikke sa noe feil. Ingen av oss tenkte over det.
Noen av visningene har vært fine. Jeg møtte to veldig søte sveitsere som bodde ved Irchel, et kvarter med trikk fra skolen. Der passet jeg inn, og ble tilbudt rommet. Jeg mente imidlertid det ble for dyrt for den beliggenheten. Plaget av å avslå et så hyggelig tilbud måtte jeg forklare dem det på telefonen. Typisk på engelsk.
En annen grunn til at jeg takket nei, var at jeg hadde sett et veldig fint rom tidligere den dagen. Jeg ville ikke gi slipp på den lille muligheten for at jeg skulle få akkurat det rommet. Det var hos en arkitekt, en eldre mann med stort, hvitt hår. Typisk ingen t-skjorte med trykk.
Han hadde et ledig rom i leiligheten sin, 900 meter fra operaen, og 300 meter fra sjøen. To kilometer til skolen. Jeg viste meg fra min mest skikkelige side, og da jeg så et piano i stua spurte jeg ham om han spiller. Nei, men den bortreiste datteren hans, hvis rom jeg ser på, gjorde det. Og du? Bare klassisk, svarer jeg. Perfekt.
Men han var mest ute etter å leie ut hele etasjen...
Jeg har vært mange steder i Zürich, og jeg har sett de dårligste områdene, rundt Langstrasse. Her finner man strippebulene, og boblejakkene. Men det er fremdeles Zürich, og antagelig ganske så trygt.
De ledige rommene flyttet seg på kartet. De beveget seg lenger utover, forbi Irchel. Og andre samlet seg rundt Langstrasse. Jeg begynte å angre at jeg takket nei til de søte sveitserne. En jeg snakket med på en visning i Bülachhof sa han hadde vært på jakt etter et nytt sted i flere måneder. Nå bodde han nesten ute ved flyplassen. Jeg angret...
Noen dager starter bedre enn andre. Idag morges ble jeg vekket av at telefonen ringte. Sveitsisk nummer. Jeg renset stemmen. Arkitekt Herr Olivier de Perrot spurte om jeg fremdeles var interessert i rommet. Og han skulle undersøke med naboene om pianospill. Så lenge det ikke er noen nybegynner, skal det nok gå greit, mente han. Han skal rydde rommet, og ringe meg imorgen. I slutten av uka flytter jeg inn, til Zollikerstrasse 23.
Jeg fikk drømmerommet, på den andre visningen jeg var på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)