Et sted å bo

Visninger er som stevnemøter. Man tenker gjennom hva man har på seg, og hvilke sider av seg selv man ønsker å presentere. Noen ser etter en kul ny venn i det superkule kollektivet, mens andre bare ser etter en anstendig fyr som er stille, renslig og betaler. Kanskje jeg tar på meg en skjorte og vesten, eller kanskje en t-skjorte med trykk.

Uten videre sammenligning, og uten å strekke analogien: Det er vanskelig å finne et sted å bo i Zürich. Mange har ønsket meg lykke til, etter å ha beklaget seg over forholdene. Marco på kjøkkenet laget en plan med meg. En plan b. Plan b var å bo i Winterthur, og ta toget inn til Zürich.

Jeg har vært på mange visninger. Og har skrevet et utall eposter. Den for meg påtatte høfligheten har plaget meg, men jeg begynner å bli vant til det. Alle er høflige. Og egentlig liker jeg det. Jeg ønsker jo alle jeg møter en god dag, jeg må bare venne meg til å si det til dem.

På noen visninger snakket jeg engelsk, på andre snakket jeg tysk. På distriktskontoret, hvor jeg fikk oppholdstillatelse, snakket jenta bak skjermen konsekvent tysk til meg, mens jeg svarte på engelsk. Jeg ville være helt sikker på at jeg ikke sa noe feil. Ingen av oss tenkte over det.

Noen av visningene har vært fine. Jeg møtte to veldig søte sveitsere som bodde ved Irchel, et kvarter med trikk fra skolen. Der passet jeg inn, og ble tilbudt rommet. Jeg mente imidlertid det ble for dyrt for den beliggenheten. Plaget av å avslå et så hyggelig tilbud måtte jeg forklare dem det på telefonen. Typisk på engelsk.

En annen grunn til at jeg takket nei, var at jeg hadde sett et veldig fint rom tidligere den dagen. Jeg ville ikke gi slipp på den lille muligheten for at jeg skulle få akkurat det rommet. Det var hos en arkitekt, en eldre mann med stort, hvitt hår. Typisk ingen t-skjorte med trykk.

Han hadde et ledig rom i leiligheten sin, 900 meter fra operaen, og 300 meter fra sjøen. To kilometer til skolen. Jeg viste meg fra min mest skikkelige side, og da jeg så et piano i stua spurte jeg ham om han spiller. Nei, men den bortreiste datteren hans, hvis rom jeg ser på, gjorde det. Og du? Bare klassisk, svarer jeg. Perfekt.

Men han var mest ute etter å leie ut hele etasjen...

Jeg har vært mange steder i Zürich, og jeg har sett de dårligste områdene, rundt Langstrasse. Her finner man strippebulene, og boblejakkene. Men det er fremdeles Zürich, og antagelig ganske så trygt.

De ledige rommene flyttet seg på kartet. De beveget seg lenger utover, forbi Irchel. Og andre samlet seg rundt Langstrasse. Jeg begynte å angre at jeg takket nei til de søte sveitserne. En jeg snakket med på en visning i Bülachhof sa han hadde vært på jakt etter et nytt sted i flere måneder. Nå bodde han nesten ute ved flyplassen. Jeg angret...

Noen dager starter bedre enn andre. Idag morges ble jeg vekket av at telefonen ringte. Sveitsisk nummer. Jeg renset stemmen. Arkitekt Herr Olivier de Perrot spurte om jeg fremdeles var interessert i rommet. Og han skulle undersøke med naboene om pianospill. Så lenge det ikke er noen nybegynner, skal det nok gå greit, mente han. Han skal rydde rommet, og ringe meg imorgen. I slutten av uka flytter jeg inn, til Zollikerstrasse 23.

Jeg fikk drømmerommet, på den andre visningen jeg var på.