Båt seiler høyt og lavt

16. mai var det en veldig bra fest hos Ulla, en norsk sanger som studerer i Zürich. Asbjørn hadde tatt med akevitt og et fenalår fra Norge, og gjorde med det et allerede stort koldtbord komplett. Jeg tror ikke de er så vant til fenalår her, for jeg fikk mange rare blikk da jeg gikk gjennom Zürich med det som ser ut som en klubbe fra oldtiden...

Da festen nærmer seg slutten, bestemmer Asbjørn og jeg oss for at vi skal gå hjemover, og stoppe på hver bar vi finner som er åpen. Klokken er nærmere seks, så det kan bli en utfordring i Zürich. Vi labber hjemover, og treffer på en gruppe ungdommer. På spørsmål om hvor man finner noe å drikke, spør de om vi skal bli med dem på en bensinstasjon i nærheten. Det er ikke noe for oss, tenker vi. Vi skal i det minste ha en bar, litt klasse krever vi! Lite ante vi om at bensinstasjonen nok var mange klasser over det vi skulle finne...

Vi beveger oss mot Langstrasse, som er beryktet på godt og ondt for sitt natteliv, og det som i andre land som oftest hører med av onder. Langstrasse er lang, og da vi har gått litt, praier vi en drosje. Han kjører oss til et sted som er åpent, 500 meter lenger frem. Der finner vi to barer, og en haug med mennesker. Rett ved er Longstreet bar, som jeg kjenner, og som er veldig hyggelig. Den er stengt.

Asbjørn kommer i snakk med en gruppe, som orienterer oss om tilbudene. Det ene stedet er billig, det andre finere. Hvis man vil "get fucked up", går man på Express, siden det er billigere der. Ellers går man på det andre stedet. Hun har en eller annen grunn til å gå på det hyggelige stedet, jeg husker ikke helt hva. Vi er tørste, og går på Express.

Express er det verste hølet jeg noensinne har sett, og hinsides noe jeg kunne forestille meg fantes i Zürich. Klientellet består av prostituerte, og menn som sløvt vugger frem og tilbake. Vi finner en plass ved baren, og får oss to øl. Jeg tar en tur på do. Bartenderen, som i omgivelsene ser ut som en engel, tar tak i meg, og gir tegn til at jeg må holde godt på vesken. Mulig hun skjønner vi egentlig ikke hører hjemme her...

Som nordmenn kan man ikke gå fra en øl før den er tom. Asbjørn finner en eller annen interessant samtale, mens jeg betrakter klientellet. Inn gjennom døren kommer den ene mannen etter den andre ravende. De stopper opp rett innenfor, og begynner å vugge sløvt fra side til side mens de ser seg rundt. Vi drikker opp, og går ut. På tide å teste det andre stedet.

Dette stedet er bedre. Ikke så veldig fullt, og med hva jeg tror er mer normale folk. To øl. Asbjørn prøver å snakke med noen, og jeg ser meg rundt. Etter å ha skjønt at alt her inne også er til salgs, begynner jeg å se på en skjerm på veggen. Den viser et akvarium. Ganske pent.

Plutselig kjenner jeg det dunke svakt i baken. Jeg snur meg, og en jente står og slenger vesken sin sløvt på meg. Min naivitet har begynt å forsvinne, og jeg skjønner ganske raskt tegninga. Etter en tydelig avvisning snur jeg meg tilbake for å studere akvariet.

Vi drikker opp, og labber videre. Etter å ha kommet til mer anstendige strøk, med tilsvarende mindre åpne plasser, tar vi en drosje hjem. På veien ser jeg at de første trikkene allerede har begynt å gå.

Neste dag opplever jeg spennet i Sveits. Vi drar til Thun, et skatteparadis rett sør for Bern. Målet er en kosedyrutstilling i et slott.

I sentrum ligger et eventyrslott, som tatt rett ut av Askepott. Vi går dit. Utstillingen der er stengt, men det er prøve for en konsert samme kveld, og vi går inn så langt vi kommer. En kvartett spiller kammermusikk, jeg tror av Brahms, og det passer perfekt til slottet. Vakre mennesker går lavmælt rundt mens musikerne spiller. Senere fant vi ut at det var feil sted, og at kosedyrene var i et annet, men like fantastisk slott.

Etter å ha bommet på kosedyrutstillingen, går vi mot innsjøen. Uten å vite om den, støter vi på en vakker park, hvor nok et eventyrslott ser majestetisk over mot fjellene på andre siden. Et plutselig regnskyll tvinger oss til å søke ly i restauranten i første etasje av slottet. Den viser seg etterpå å være i Michelin-guiden, dog uten stjerner. Vi spiser dessert mens vi tørker.

Utenfor ser man det lyne i alpene, og tordenen runger over innsjøen. Inne spilles avslappet musikk, og rundt oss snakkes det lavmælt på fransk, engelsk og sveitsertysk. En vakker dame ler behersket, mens nye, delikate retter hele tiden bæres inn. En kelner kommer, og spør oss hva herskapet ønsker. Jeg ber om dessertmenyen. Stående med den i hånden forteller han oss at ja, han vil straks gi oss dessertmenyen. Så overleverer han menyen.

Sittende i denne stemningen, i et slott med en virkelig fantastisk utsikt, er natten før rett og slett uvirkelig... Og jeg liker ikke tanken på at jeg om noen få uker skal forlate Sveits!