Badminton og tilhørighet

Hver onsdag spiller jeg badminton med Sabrina. Det er faktisk veldig gøy, og etterhvert som jeg blir bedre øker min respekt og begeistring for sporten. Morsomt er det også at siden hun er bedre enn meg, behøver jeg ikke å holde tilbake. Konkurranseinstinktet får fritt spillerom!

Sist gang delte vi bane med to sveitsere, som etterhvert foreslo at vi spilte double. Selv om de var veldig nøye på å følge alle reglene, og ikke tillot et mer pragmatisk regelsett, viste det seg raskt at de ikke var så veldig gode. Dette kombinerte de med en veldig høflig spillestil, hvor hovedmålet syntes å være å holde ballen i luften.

Jaja, tenker jeg, jeg får spille litt slemt og kynisk, så vekker jeg nok konkuranseinstinktet deres. Og dermed begynner jeg å straffe dårlige server, og smashe når muligheten byr seg, slik jeg håper de skal gjøre. Det viser seg imidlertid fånyttes; deres konkurranseinstinkt er begravd bak en kombinasjon av sveitsisk og feminin høflighet.

Etterpå rusler jeg tilbake til ETH, og en følelse av tilhørighet slår rot. Jeg liker virkelig Zürich, og jeg begynner å forstå hvorfor. Dette er en by som er rolig som Trondheim, på størrelse med Oslo, og med et kulturtilbud til en storby (jeg vil tippe København). Her kan jeg høre verdenstjerner som Thomas Hampson synge opera flere ganger i uken! Her møtes fastlands-EU's tre største land i en smeltedigel av kulturer, som likevel beholder et søtt, sveitsisk særpreg. Noen timer unna finner uovertruffen natur, og en dagstur med toget kan bringe meg til de fleste land i Europa. Jeg synes det er rart å tenke at jeg ikke skal bo her for alltid. At jeg etter all sannsynlighet kommer til å ende opp i Oslo. Konklusjonen er at jeg igjen søker jobb i Zürich...